CROISSANT, BAGUETTE & INSTANT COFFE

Jeg hater fransk frokost. Det aller verste ved å være i Paris er virkelig hotellfrokosten. Du får en hvit baguett, en enda hvitere croissant, en kopp pulverkaffe, og et glass utvanna appelsinjuice. Dette er standard, så lenge hotellet du bor på har tre eller færre stjerner. Sist jeg var i Paris spiste jeg fransk frokost én gang på to uker, for den maten gjør meg virkelig deprimert. Magen min tror jeg får i meg næring, men alt den får er sukker og smør. Da blir magen sint og jeg blir kvalm, og resultatet er at begge to er mer sultne enn før den jævla franske frokosten kom på bordet.

Fransk Frokost, derimot, dem skal man ikke kimse av. Det var andre gangen jeg så dem live nå på mandag, og jeg må si at de kommer seg. Ikke helt min type musikk, men det går fortsatt an å kose seg på konsertene deres, midt mellom afrikanske rytmer og joikeorgasmer, i stor grad på grunn av deres strålende gitarist, Martin Miguel Almagro Tonne. Han er skikkelig søt også, og dessuten er han veldig sterk. Hvis Martin hadde vært en pokémon, hadde han vært Machop, fordi han er så søt og sterk.

TECHNO

Nå er låt nummer én snart ferdig, så da er det på tide å pusse tennene.

GALLERY PIECES

Nå for tida hører jeg på mammas mugne plater, og lager Techno med Martin, samt lærer små barn å tegne. De er nesten like små som disse folka:

MGMT

RGB - MGMT, hoho.

Hvis du trykker på linken over kommer du til nettsida til MGMT, hvor du kan streame det nye albumet deres Congratulations, som legges ut til salg 12. april.

"Hey everybody, the album leaked, and we wanted you to be able to hear it from us. We wanted to offer it as a free download, but that didn't make sense to anyone but us."

Jeg ville bare si at jeg liker utviklingen de har tatt, og da spesielt den helt tydelige påvirkningen Andrew Van Wyngarden har fått fra of Montreals Kevin Barnes, igjennom deres prosjekt Blikk Fang (som forøvrig fortsatt har tilgode å gi ut noe materiale).

Det var alt for denne gang.

RGB

DEOXYRIBONUCLEIC ACID

I morgen skal jeg ned på byrået for å møte noen fra byrået DNA i New York, så får vi håpe det blir noe av det, da. Om det går bra, kan det hende jeg drar til New York for å gjøre showene i fashion week der når sommern kommer. Det hadde jo vært chill, da. I mellomtida koser jeg meg med dette;

FASHION WEEK JAZZALUDE

Denne sangen prøver jeg å spille på bass. Tempoet er 163 slag i minuttet. Jeg nærmer meg 130.

Konserten på onsdag gikk bra, hvis noen lurte. Såpass bra at vi har bestemt oss for å spille inn en del av materialet, for å sende rundt noen demoer, og kanskje skaffe oss noen bedre spillejobber etterhvert. Det er en ganske morsom utvikling, ettersom jeg startet på Foss med en sterkt negativ holdning til jazz. Og nå spiller jeg altså moderne jazz i Pjort Sextet. Beats me.

Moteuka, ja. Den begynner visst på tirsdag, den. Hvis jeg har forstått det riktig (noe som overhodet ikke er sikkert), er det slik at jeg skal gå to visninger på tirsdag - åpningen med NICE, og hår & make-up for MAX Factor - og to på torsdag - Flinga og WeSC. Det blir fett. Er det noen av dere vanlige mennesker som kommer på OFW, tilfeldigvis?

PJORT SEXTET PÅ FRU HAGEN

Sangen i forrige innlegg passa visst bedre enn forventet. Jeg havnet nemlig i en personlig krise etter jeg ble sendt hjem fra Paris første dagen grunnet kviser, og siden da har jeg ikke funnet motet til å skrive om det, eller noe annet, til dere. Selv ikke turen, som kostet meg rundt to tusen kroner, og hvis eneste frukt var en helt middels sandwitch på SUBWAY, har jeg funnet meg i stand til å fortelle om. En annen forklaring kan være at jeg, grunnet kvisene, ikke har fått noen jobb som har vært verdt å skrive om.
Men nå er jeg her, og da vil jeg benytte anledningen til å fortelle dere om Pjort Sextet:

"Pjort Sextet spiller konsert på Fru Hagen! En salig blanding av gammel og ny jazz, ispedd inspirasjon fra elektronika og folkemusikk fra Ulan-Batur, venter deg hvis du tar turen til Thorvald Meyers gate 10 februar.


Hanif Kawousi - saksofon og perk
Knut Kvifte Nesheim - trommer
Truls Hertzenberg Nergaard - bass
Erlend Storsul Opdahl - gitar, trombone og perk
Thomas Skuggevik - gitar og synth
Martin Miguel Almagro Tonne - gitar og synth


Her blir det noe for den kresne jazzkjenner så vel som den ihuga Aphex Twin-fan, så ta med deg bestemor og KOM KOM KOM!"

Pjort er altså et band, og bassisten i dette bandet er altså meg. Og vi skal holde konsert i morgen, klokka 21.30 på Fru Hagen på Grünerløkka. Da bør du være der, for dette blir bra saker. Og når jeg først er inne på musikk kan jeg jo nevne A Tribute to Queen. Dette er altså Foss videregående som skal spille queenlåter med fullt band og kor, og jeg skal da spille i bandet. Dette er på torsdag, fredag og lørdag.

PROMISE ME TO TAKE CARE

Away - Slaraffenland

Nå har det vært og nyttår, og begge deler har gått veldig bra, må jeg si. I morgen er det første skoledag, og de aller fleste av dere er nok litt nedslåtte, fordi dere ikke føler dere klare for neste/siste semester helt ennå. Det er ikke jeg. Jeg skal nemlig ikke på skolen i morgen. SUCKERS! Istedet skal jeg ta meg en tur til Paris, for å prøve å skaffe meg noen jobber til moteuka som kommer om tre uker. Jeg kommer tilbake på torsdag, da. Så  jeg rekker å få meg et par timers søvn før norsktentamen..

Ønsk meg lykke til, så kan det hende jeg kommer med noen oppdateringer mens jeg er der nede.

LET'S MAKE LOVE LIKE A PAIR OF BLACK WIZARDS

Jeg gleder meg til neste gang Of Montreal skal spille i Oslo.

HAIRCUT SHMAIRCUT

I dag har jeg vært på en testshoot med en viss Massimo. Jeg husker ikke etternavnet, men han var en flink mann. Det vil si, jeg tror bildene blir bra, men man vet jo aldri. Det var fort gjort, bare portretter. Kommer nok til å legge dem ut etterhvert.

Veldig hyggelig frisør der også, i grunn, selv om jeg ikke fikk tak i navnet hans. Vi hadde en koselig samtale om blant annet ufaglært hårklipping, og jeg fikk komplimenter for min søsters håndverk. Vi var enige i at det er noe spesielt med hår klippet av folk uten frisørutdanning, noe bra. Som han sa; "De fokuserer mer på modellering enn på teknikk". En annen fordel er også den gode kommunikasjonen man får med frisører man kjenner fra før. De skjønner hva du mener, på en mye bedre måte enn de man finner i frisørsalonger. Min venn med saksen fortalte meg at grunnen bak hans valg av yrke, var en frisørsalong hjemme i Kjøbenhavn (jeg glemte å nevne at han var dansk), hvor de var gode på nettopp det; kommunikasjon. De klarte å skape en avslappet stemning med én gang han kom inn, og ikke bare fikk han den sveisen han ønsket, han fant ut hva han ville gjøre med livet sitt. Frisører i Norge har noe å lære av folk som dette. Eller tar jeg feil? Jeg har jo tross alt latt meg klippe av ufaglærte hender i flere år nå.

WHO DO YOU LOVE?

  Foto: Meg
I helga var jeg i Amsterdam med min søster Ekko, og et av stedene vi ikke besøkte var området på kortene over. Jeg sa meg nemlig enig med søstra i at den slags sosialpornografi ville vi ikke være med på, med mindre det var en del av en guidet tur, en luksus vi ikke tok oss råd til.

Dermed hadde jeg penger til å kjøpe meg noe fint. Resultatet ble en college-stil ulljakke med fór fra en bruktbutikk, og en grønn, blå og hvitrutete flanellskjorte fra vintageavdelinga på American Apparel. I tillegg til to singleter fra H&M. Det blir nemlig veldig kaldt å gå i bare skjorte nå på vinteren, og siden jeg ikke liker å bruke t-skjorte under skjorter, er singleter en god oppfinnelse. Ettersom dette er en moteblogg, burde jeg kanskje ha posta noen bilder av mine supertrendy nyanskaffelser, noe jeg ser på som en ganske klein affære. Derfor lar jeg være, med mindre det kommer konkrete ønsker. Men dere skal vite at alt sammen er veldig fine ting.

Så kommer vi til hele turens hovedformål; Devendra Banhart live på Paradiso. Det var dritkult. Som mange av dere nok vet, er Banhart veldig mye mer rocka live enn på CD, men begge deler funker veldig bra, spør du meg. Han spilte mye nytt, mye gammelt, et par coverlåter, i tillegg til at hvert av medlemmene i The Grogs (som er navnet på bandet hans) fikk synge en låt hver, av deres egne band. Jeg digga forøvrig liveversjonen av Seahorse. Det er en bra låt, sunget av en morsom mann.

POCO DE JACO

 

Når jeg spiller bass blir jeg monoteistisk. Jeg har én gud, og her spiller han The Chicken live i studio med John Scofield. Denne sangen skal jeg spille på oppspillet mitt om en uke, dog ikke noe i nærheten av det basspillet dere ser her. MM, sier jeg. Jeg ga opp Come On, Come Over av åpenbare grunner.

Så var det dette med moteblogg, da. Jeg undrer meg nemlig grønn og blå på om den gensern der faktisk er litt kul, eller om jeg lar meg lure av hans fantastiske kroppspråk, kombinert med min allerede uttalte forkjærlighet for denne mannen. Tar jeg feil?

OMGGMO

I går fikk jeg et bilde i innboksen min. Det var et veldig fint bilde, om jeg har lov til å si det sånn, og jeg skulle gjerne ha likt å vise det til dere, ettersom det er mye av grunnen til at jeg har denne bloggen; å vise meg fram fra mine beste sider, mens jeg stirrer dypt og megetsigende inn i kameraet. Dessverre er jeg underlagt norske lover, i likhet med de fleste av dere, og derfor må jeg følge min bookers befaling i mailens emnefelt: "Ikke legg ut bildet noe sted, det kommer i massiv. Nice ey?". Derfor blir dere pent nødt til å vente til det blir publisert der 1. november, og da kan dere jo like godt skaffe dere et eksemplar, ettersom jeg, som sagt, er med i to serier der, og alt dere ønsker er meg meg meg. I mellomtiden skal dere få noe annet å kose dere med: SWEET SNACKS og bildet av meg og søster Ekko fra =OSLO. Det var tider, det.

Blant mye annet jeg har fått i mailen i det siste, er en forespørsel om de bildene jeg la ut her for litt siden kunne bli brukt som en del av en utstilling. De bildene jeg la ut her for litt siden var nemlig en del av et skoleprosjekt de studentene var med på, og alle var visstnok så fornøyde med resultatene at de har valgt å lage en utstilling av det. Hvis jeg husker riktig blir vel åpninga rundt 1. november, den også, så nå har jeg mye å glede meg til.
Det er forøvrig ikke den eneste utstillingen jeg skal være med på; Heartbreak, byrået mitt, har nemlig en eller annen form for jubileum nå, og i den anledning skal de ha en utstilling med oss lovende nye modeller, og en del av de gamle traverne som de kaller dem. Denne tror jeg åpner en eller annen gang i framtida, men jeg har ikke helt oversikt.

BELA LUGOSI'S DEAD, AND NADEAH MIRANDA IS SEXY

 

Jeg skriver ikke mye, for filmen og bildene sier alt. Wow, liksom. Blir dere ikke kåte av det mennesket er det noe galt med dere.

LET'S PLAY MASTER AND SERVANT

Ohyes, 2 day is goan be g00d. Juntafil er en fin start på dagen, som til slutt skal ende i klimaks og Nouvelle Vague på rockefeller. Deres "punk-og-new-wave-klassikere-i-ny-bossa-nova-versjon" er fantastiske, og jeg har blitt fortalt historier om enorm seksuell energi på scenen. Aftenposten skriver ”Tolkningene deres oser av stilsikker fransk film, 60-talls lounge og glamorøse cocktailparties.". Jeg sier bare JA.



I går var jeg på Saras Telt, selv om det er stengt for sesongen. Jeg var nemlig på jobb. Anna, fotografen bak de første bildene fra den forrige studentshooten, trengte modellhjelp, og jeg stilte som vanlig opp. Det er noe litt rart med photoshoots når det bare er deg og fotografen der, de blir fort ganske kleine, noe som pleier å resultere i dårlige bilder. Denne gangen var det derimot ganske koselig, og jeg tror resultatet kan bli ganske bra. Det at fotografen snakket norsk kan jo ha vært en faktor her. Det gikk mye i dresser, og litt forskjellige høstklær, fra Volt, hvis jeg ikke tar feil. Bilder kommer, som vanlig.

SHE WAS THERE FOR FIGHT, I WAS THERE FOR LOVE

Jeg tok virkelig ikke feil angående orgasmen og fru Wilson. Mmmmmmm.... Hun lager noe av den deiligste musikken jeg har hørt, og til tross for at jeg ikke er en stor fan av saxofon klarer jeg virkelig ikke å motstå den lille søte hjelpern hennes. Det er noe med kvinnelige musikalske multitalenter, altså. Spesielt når de alltid er så utrolig blide. Bassisten er forresten også fet.. Nei, jeg digger dem alle. Peace and love, love and youth.

BLACK AND WHITE, LIKE A FADED RAINBOW

Denne uka blir bare bedre og bedre. Bursdag på mandag, photoshoot på tirsdag, slumberparty på onsdag og boksing på torsdag. Og hva skjer så på fredag? Jo, i dag har jeg fått bildene fra forrige fredag, noe som er eksepsjonelt hurtig i denne bransjen, og de ble ganske tøffe, om jeg får si det selv. Riktignok ikke noe i nærheten av tøffheten som gjennomsyret alt og alle på bokseklubben i går, men det er en helt annen historie.

Dette er riktignok bare halvparten av bildene fra den dagen. Det var nemlig to studenter som skulle ta bilde av oss til en eller annen skolegreie, så shooten varte hele kvelden. Putekrigen begynte vel i femtida, og da Thereses far kom for å hente sin datter, som forøvrig satt i bar overkropp i sofaen, var vel klokka passert ni. I mellomtiden hadde vi ligget og kost i bakgården, hengt og slengt ved gjerdet, stått og chilla i en døroppgang, læxxa i trappene, lekt med ballonger, vært kule og røyka og sist men ikke minst chilla i sofaen.Disse bildene ble tatt av Anna (tror jeg hun het) på slutten av dagen, og de Christian tok kommer nok snart.

Det beste med denne fredagen har nok likevel ikke hendt ennå. I kveld skal jeg nemlig på Rockefeller og få orgasme til Jenny Wilson (spotify) mens jeg feirer min nylig anskaffede myndighet med en øl eller to i baren. Jeg gleder meg som et barn!

PETE AND THE LION

Og der tok vi noen flere bilder som kommer til å dukke opp i Magasinet en eller annen gang i oktober.

Der, så var det kapittelet avsluttet. Fint å være over det, liksom, være ferdig med hele vampyr-greia. Jeg må nesten si at jeg foretrekker å være et vrak av en rockestjerne (Massiv, 1. november) og kjæresten til en digg jente i undertøy for en dag, til tross for at den digge jenta i undertøy traff meg i ansiktet med albuen da vi lekte med puter i senga. Det er hardt å være modell.

Jeg skrev rockestjerne, men jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig i den beskrivelsen. Eventuelt er det tolkningen jeg ikke kjenner meg igjen i. Sminka som Pete Doherty på sitt verste, kledd opp i paljettjakke og funky solbriller med plantemotiv, og med armen rundt ei skreppe i noe som kunne minne om løvepels. Sånt blir det jo fete bilder av, men rockestjerne? I don't know. Kulissene var kule da, på Månefisken ved akerselva. Masse smijern og skikkelig tøffe ting. Sist jeg var der svindla jeg og Birk gjestene i våre mødres 40-års-feiring for en fin sum penger ved å sette oss i trappa til doen og kreve tisseavgift. Det var tider, det.

 Hvis jeg ikke får lasta opp bildene er det som sagt bare å skaffe seg novemberutgaven av massiv. Der er jeg faktisk med i hele to bildeserier, så da er det desto større grunn til å finne seg et eksemplar. Jeg aner ikke hvor man får tak i det, men der det er, er det visst gratis. Den andre serien er et intervju av de for tiden mest lovende guttemodellene i norge. Kult, eller hur?

Forøvrig vil jeg nevne at jeg har hatt bursdag siden sist, noe som medførte legalitet og fine presanger. Legalitet, representert av bar-besøk med mitt samejenteleg, og fine presanger, i form av Devendra Banhart-konsert på Paradiso i Amsterdam (who's the man? Ekko Age is the man!) og et tøft kamera som man kan kaste i veggen og tisse på uten å bekymre seg for noe som helst. Så nå skal jeg til Amsterdam 3. - 6. desember og tisse på kameraet mitt. Livet er herlig, dere!

WITH A GRIZZLY, GRIZZLY, GRIZZLY MAN

Et halvt år senere. De lyse sommerdagene var for lengst forbi, kveldene ble mørke, kalde. Boblejakkene hadde kommet ut av skapet og den første sneen hadde falt, smeltet og alt som var igjen var mørke striper i asfalten. Dagene gikk med til heldagsprøver og desember var få dager unna. Alt lå med andre ord til rette for vinterdepresjoner og nedslåtthet, men tross i alt mørket er det få ganger jeg har vært lykkeligere enn jeg var akkurat der og da. Det var fredag kveld på Helsfyr T-banestasjon, og Of Montreal spilte Hissing Fauna, Are You The Destroyer? i hodetelefonene mine. Det var tre dager siden det første kysset, og jeg hadde nettopp fulgt henne til Natasha. Nå satt jeg altså der og smilte, på vei til Aleksander for å kose litt og dele de gode nyhetene.

I stillheten mellom Heimdalsgate Like a Promothean Curse og Gronlandic Edit ble jeg oppmerksom på tre personer som sto litt bortenfor og pratet. Klart høyest av de tre var en mørk gutt med caps og gangster-sjargong jeg aldri hadde sett før. Nummer to var en mørkhåret jente jeg heller ikke kjente, men som jeg senere lærte at var storesøsteren til sistemann. Tommy. Det var han som pratet mest. Jeg oppfattet bare noen ord og korte setninger, men etter et par slike pauser i musikken forsto jeg at det var jeg som var hot-topic. Jævla homse ... skulle ha banka han ... yppa så jævlig.  Dere skjønner tegninga. Jeg ble fort lei, og tenkte ikke mer på dem før Tommy plutselig sto over meg. Han sa noe, men ble overdøvet av sangen til Kevin Barnes, så jeg tok dem av og så opp.

Hei Tommy, det var lenge siden. Men Tommy var ikke interessert i å konversere. Hvorfor var du frekk? Litt tatt på senga spurte jeg hva han snakket om. Hvorfor var du frekk? Da demret det for meg at Tommy kanskje snakket om vårt forrige møte, så jeg spurte om han fortsatt var sint fra den gangen han hadde satt himmel og jord i bevegelse fordi jeg kalte ham liten. Det var han. Jeg, derimot, var som sagt bare glad, for ellers kan det hende jeg hadde blitt litt sintere for at Tommy plutselig valgte å ta igjen ved å klappe til meg med flat hånd, ikke ulikt den teknikken Ingvild og Melodi brukte på de sinte somalerne et halvt år i forveien.

Jeg tror kanskje den gode seiersfølelsen han fikk av ørefiken gikk litt over da storesøstra tok tak i armen hans og dro ham med seg for å kjefte ham huden full. Kompisen deres ble stående og le, helt til jeg reiste meg for å gå på T-banen. Hva ler du av? spurte jeg. Faen ass, Tommy slår som en jente.