Aldri før har jeg brukt 10 timer av en dag på ett bilde og fem sekunder med video. Dette er historien
om den mest mislykkede photoshooten jeg har vært med på, og samtidig historien om den koseligste.
Foto: Meg
Litt over fire begynte jeg å spore opp den tjukkeste ulla jeg kunne finne, for jeg skulle ut i skogen og ta bilder, og jeg hadde fått beskjed om at det kunne ta noen timer. I tillegg sto det i beskrivelsen at det kom til å bli noe nakenhet, og derfor tenkte jeg som så, at jeg ihvertfall ikke skulle fryse mellom slagene. Dermed slang jeg på meg lag på lag med klær, og la i vei opp mot helsfyr. På vei til T-banen ringte Alexandra fra byrået og fortalte at fotografen ville bli noe forsinka, og at jeg derfor ikke trengte være der før en time senere.
Litt over fem slang jeg igjen på meg de varme klærne, etter å ha fått i meg litt godt med brødskiver (noe jeg senere var svært takknemlig for, så i grunn var ikke denne første forsinkelsen så alt for ille).
Vel framme på Sognsvann T-banestasjon møtte jeg Martin, som også hadde fått beskjed om at de andre skulle være der innen ti minutter. Greit nok, sa vi, og sto sammen i mørket og pratet. Han som en verdensvant og erfaren tjueettåring, jeg som en ung og nysgjerrig attenåring. Alt som det skulle være. Da fotografen en halvtime senere ringte for å informere om at jo, det kunne nok gå enda ti minutter før de dukket opp, bestemte vi oss for å ta tissepause på toppidrettssenteret.
Endelig, klokka ti på sju (opprinnelig oppmøte: kl. 17:00), kom det en svær, svart bil rullende inn på parkeringsplassen. Det er kanskje mer nærliggende å kalle det en buss, men fet var den, uansett. Litt haltende sakket den farten, før den stoppet helt, og Thomas Furu steg ut; fotografen (til venstre på det øverste bildet), som antakeligvis var den av oss som tok færrest bilder den kvelden.
I'll get back to you on this. Først må jeg bare ta igjen litt av den søvnen jeg ikke fikk i natt, ettersom klokka var blitt tre innen jeg var hjemme igjen.
