PETE AND THE LION

Og der tok vi noen flere bilder som kommer til å dukke opp i Magasinet en eller annen gang i oktober.

Der, så var det kapittelet avsluttet. Fint å være over det, liksom, være ferdig med hele vampyr-greia. Jeg må nesten si at jeg foretrekker å være et vrak av en rockestjerne (Massiv, 1. november) og kjæresten til en digg jente i undertøy for en dag, til tross for at den digge jenta i undertøy traff meg i ansiktet med albuen da vi lekte med puter i senga. Det er hardt å være modell.

Jeg skrev rockestjerne, men jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig i den beskrivelsen. Eventuelt er det tolkningen jeg ikke kjenner meg igjen i. Sminka som Pete Doherty på sitt verste, kledd opp i paljettjakke og funky solbriller med plantemotiv, og med armen rundt ei skreppe i noe som kunne minne om løvepels. Sånt blir det jo fete bilder av, men rockestjerne? I don't know. Kulissene var kule da, på Månefisken ved akerselva. Masse smijern og skikkelig tøffe ting. Sist jeg var der svindla jeg og Birk gjestene i våre mødres 40-års-feiring for en fin sum penger ved å sette oss i trappa til doen og kreve tisseavgift. Det var tider, det.

 Hvis jeg ikke får lasta opp bildene er det som sagt bare å skaffe seg novemberutgaven av massiv. Der er jeg faktisk med i hele to bildeserier, så da er det desto større grunn til å finne seg et eksemplar. Jeg aner ikke hvor man får tak i det, men der det er, er det visst gratis. Den andre serien er et intervju av de for tiden mest lovende guttemodellene i norge. Kult, eller hur?

Forøvrig vil jeg nevne at jeg har hatt bursdag siden sist, noe som medførte legalitet og fine presanger. Legalitet, representert av bar-besøk med mitt samejenteleg, og fine presanger, i form av Devendra Banhart-konsert på Paradiso i Amsterdam (who's the man? Ekko Age is the man!) og et tøft kamera som man kan kaste i veggen og tisse på uten å bekymre seg for noe som helst. Så nå skal jeg til Amsterdam 3. - 6. desember og tisse på kameraet mitt. Livet er herlig, dere!

WE SUCK YOUNG BLOOD

Forrige torsdag skulle jeg egentlig til Paris for å skyte en moteserie for et eller annet ved navn Spray magazine. Det ble det ikke noe av. Istedet endte jeg opp med å leke vampyr for Magasinet i Dagbladet, sammen med Karl, Helene, Anette, Kristian og Sylvia, noe som antakeligvis var vel så gøy. Jeg fikk nemlig bruke EVIL EYE (bilder kommer, i midten av Oktober eller så).

Da jeg våknet var jeg full av forventning til hvordan dagen ville utarte seg. Ettersom det var Sigurd som tok bildene sist jeg jobba for Dagbladet, håpet jeg kanskje at det var tilfellet nå også, men alt jeg visste var hvor og når jeg skulle møte opp. Jeg var relativt uthvilt etter en god natts søvn, så da møtte jeg opp, der og da. Litt sen var jeg jo, slik det sømmer seg for folk i min bransje, så da jeg kom fram sto både Karl og Kristian der og hang. Rundt førti minutter senere kom det en kis bort og spurte om det var ham vi venta på.

Jørn, som han het, var fotograf, og det var Jørn vi ventet på, så da han fulgte oss inn på en gravlund gjennom et hull i gjerdet var det ingen som stilte spørsmål. Der inne sto Singh, assistenten hans, og lekte med en diger blitz, til lyden av en vakker melodi, plystret av en polsk byggningsarbeideret sted i nærheten. Dette var en gammel kirkegård, rett bak Deichmanske hovedbibliotek, og mens vi ventet på at jentene skulle sminke seg ferdig kunne vi felle en tåre eller tre for de avdøde statsrådene, obersløitnantene og foreldrene til Munch.

Så begynte det endelig å skje ting. En stor, hvit varebil rullet opp utenfor gjerdet, og ut steg tre vakre jenter, og en ambisiøs stylist med røykmaskin. Jentene var, som vampyrer flest, kledd opp i korsetter, lange, sorte kjoler, blondehansker og spisse, spisse heler. Bilder av dette skal jeg også prøve å få lagt ut, så fort jeg får fatt på dem selv. Først ut var Karl og jentene, og alle fire poserte som guder du aldri har sett maken til. Singh skal også ha sin del av skryten, der han løp fram og tilbake med røykmaskinen ettersom Jørn ropte ut ordre. "Jeg samler opp alt sammen, så skal dere få et stort 'vær så snill' når vi er ferdige", som han sa. Og glemte. Uansett, Singh lekte med røykmaskinen, helt til den plutselig sluttet å virke. Da var det en lettere beruset og radmager versjon av julenissen som hadde dratt ut kontakta og ropte noe sånt som "Komme her og stjele strømmen, hæ, jeg skal skyte dere alle samma!". Så da pakket vi sammen og reiste videre til Maxbo.

WITH A GRIZZLY, GRIZZLY, GRIZZLY MAN

Et halvt år senere. De lyse sommerdagene var for lengst forbi, kveldene ble mørke, kalde. Boblejakkene hadde kommet ut av skapet og den første sneen hadde falt, smeltet og alt som var igjen var mørke striper i asfalten. Dagene gikk med til heldagsprøver og desember var få dager unna. Alt lå med andre ord til rette for vinterdepresjoner og nedslåtthet, men tross i alt mørket er det få ganger jeg har vært lykkeligere enn jeg var akkurat der og da. Det var fredag kveld på Helsfyr T-banestasjon, og Of Montreal spilte Hissing Fauna, Are You The Destroyer? i hodetelefonene mine. Det var tre dager siden det første kysset, og jeg hadde nettopp fulgt henne til Natasha. Nå satt jeg altså der og smilte, på vei til Aleksander for å kose litt og dele de gode nyhetene.

I stillheten mellom Heimdalsgate Like a Promothean Curse og Gronlandic Edit ble jeg oppmerksom på tre personer som sto litt bortenfor og pratet. Klart høyest av de tre var en mørk gutt med caps og gangster-sjargong jeg aldri hadde sett før. Nummer to var en mørkhåret jente jeg heller ikke kjente, men som jeg senere lærte at var storesøsteren til sistemann. Tommy. Det var han som pratet mest. Jeg oppfattet bare noen ord og korte setninger, men etter et par slike pauser i musikken forsto jeg at det var jeg som var hot-topic. Jævla homse ... skulle ha banka han ... yppa så jævlig.  Dere skjønner tegninga. Jeg ble fort lei, og tenkte ikke mer på dem før Tommy plutselig sto over meg. Han sa noe, men ble overdøvet av sangen til Kevin Barnes, så jeg tok dem av og så opp.

Hei Tommy, det var lenge siden. Men Tommy var ikke interessert i å konversere. Hvorfor var du frekk? Litt tatt på senga spurte jeg hva han snakket om. Hvorfor var du frekk? Da demret det for meg at Tommy kanskje snakket om vårt forrige møte, så jeg spurte om han fortsatt var sint fra den gangen han hadde satt himmel og jord i bevegelse fordi jeg kalte ham liten. Det var han. Jeg, derimot, var som sagt bare glad, for ellers kan det hende jeg hadde blitt litt sintere for at Tommy plutselig valgte å ta igjen ved å klappe til meg med flat hånd, ikke ulikt den teknikken Ingvild og Melodi brukte på de sinte somalerne et halvt år i forveien.

Jeg tror kanskje den gode seiersfølelsen han fikk av ørefiken gikk litt over da storesøstra tok tak i armen hans og dro ham med seg for å kjefte ham huden full. Kompisen deres ble stående og le, helt til jeg reiste meg for å gå på T-banen. Hva ler du av? spurte jeg. Faen ass, Tommy slår som en jente.

ONCE I STARTED A FIGHT

Det var en gang en gutt som het Tommy. Tommy var ikke spesielt høy, hadde lyst hår, og gjentatte regelbrudd og generelt dårlig oppførsel gjorde at Tommy gikk i C-klassen, ett trinn under de andre i hans kull. På Jordal plasserte man nemlig alle de som ikke klarte å oppføre seg ordentlig i C-klassen, og Tommy, han klarte ikke å oppføre seg. Denne historien og den neste handler om mine to siste møter med Tommy og hvordan jeg og Tommy kom overens.

Solen hadde gått ned og sangene var sunget, men latteren var fortsatt hørbar i middelalderparken denne varme junidagen i 2007. Sommeren hadde nettopp begynt, og tidligere på dagen hadde tiendeklassingene ved Jordal skole avsluttet sitt siste grunnskoleår med en makeløs collage av sang, dans og humoristiske monologer. Elever og lærere hadde spist sitt siste måltid sammen på Egon, og etter mange klemmer og varme avskjeder hadde de nå gått hvert til sitt. Jeg selv var altså en av de mange elevene som forflyttet seg til middelalderparken, for der skulle det være fest og moro, en smoothie av glade soon-to-be førstiser fra både Jordal og Hovin. Et stykke utpå kvelden sto jeg og var dypt engasjert i en samtale med en person, muligens en jente, muligens fra Hovin. Så vidt jeg husker var samtalen særdeles interessant, men det kan like gjerne ha vært tomprat og tørrprat. Uansett hva, så var det et eller annet som var irriterende ved at Tommy, den lille bråkmakergutten, stelte seg ved siden av oss og prøvde å bli innlemmet i samtalen. Hmm, han skal jeg forhåpentligvis aldri se igjen. Siste sjangse til å erte ham nå. Dermed sa jeg det utilgivelige: Hva gjør du her, Tommy? Er ikke du liten? Liten eller ei, Tommy var en gutt med mye sinne, og mye stolthet, og dette var noe han ikke likte å høre. Hva faen, er du frekk eller? Hæ? sa Tommy. Nei, jeg hadde ikke ment å være frekk. Du er jo tross alt et hode lavere, et år yngre, og går i åttende, så fortell meg, Tommy. Hva gjør du her?

Tommy ble sint. Tommy var såret. Men han visste også at jeg hadde rett, at han faktisk var et hode lavere enn de aller fleste tilstede, og som bøller flest ville han ikke starte en krig han ikke kunne vinne. Det han hadde, derimot, var kontakter, for enhver bølle med respekt for seg selv har et nettverk av somalere som kan gjøre drittjobben for seg. Så det Tommy da gjorde var å spasere bort til sine dobbelt så store og dobbelt så sterke kompiser, lik en gutt går til sin mor, og fortelle hvor slem jeg hadde vært mot ham. De fleste småbarnsmødre jeg har vært borti pleier deretter å ta opp problemet med kildens foreldre, men disse mødrene fant ut at det var enklere, og bedre, å kutte ut de ekstra mellomleddene. Hva faen er du frekk for, skal du ha bank? Og slik startet Slaget i Middelalderparken.

Det var mange djerve soldater på begge sider, men her er kun rom for å nevne de mest minneverdige. Som min selvutnevnte høyre hånd sto Tord, en klassekamerat av Tommy som av en eller annen grunn mente at min side var den riktige i dette slaget. Bare slapp av, Truls, jeg skal passe på deg. Ingen får banke deg så lenge jeg er her. Det var uvant, ettersom Tord vanligvis holdt med de onde, men hjelpen var kjærkommen. Han var også en av de på vår side kampen gikk hardest ut over, da Ingrid, inspirert av sine medsøstre, samlet alle sine krefter og slo ham hardt i magen. Nei, Ingrid! Tord er snill! Han var heldigvis særdeles tilgivende denne kvelden. Andre modige kvinner som bør nevnes er Melodi og Ingvild, som begge slengte ukvemsord i hytt og pine, og ga et par sinnatagger sin straff med flat hånd.

Nå undrer dere vel, hvor er Tommy? Når skal Tommy slå? Derfor skal jeg være grei og spole tiden omkring fire timer framover i tid. Ting hadde roet seg relativt fort, og vi var nå på vei hjemover. Ettersom Natasha hadde rota med en av hans venner var Tommy en del av flokken. Jeg og Ingrid gikk et lite stykke foran de andre og prata, da jeg hørte noen som småløp bak oss. Lyden stoppet, som om personen hvis føtter var kilden hoppet, og jeg kjente noe flatt treffe meg i bakhodet. Jeg snudde meg og så slippersen ligge på bakken, og Tommy, nok en gang sint, litt lenger bort. Ser dere ironien? Han hoppet. Fordi han var liten. Jeg så ironien, og han ble ikke blidere da jeg trakk på smilebåndet. Jeg valgte å ikke kommentere det, for nok er faktisk nok, stakars liten.

Tommy ble holdt igjen og jeg fortsatte videre. Han har vært frekk før! Han hadde sånn grønn lue og gitar på ryggen! Jeg hadde nemlig turt å se Tommy i øynene en gang vi gikk forbi hverandre på skolen.

A BANDE APART

Dette skjedde på den tiden da jeg fortsatt var ny i musikkens verden. Jeg og fem venner hadde bestemt oss for å starte band, og øvingene ble brukt på en intens diskusjon om hva vi skulle kalle oss. Vi trengte et navn som klang bra, som ville spre seg fra munn til munn som en pandemi, et navn som ville skaffe oss ære, berømmelse og fete spillejobber. Hva det ble til slutt? Fotsopp.

Vi meldte oss inn i Tøyen Fritidsklubb og fikk på denne måten tilgang på øvingsrom ved Hvaler skole. Hver onsdag etter skolen tilbakela vi den korte strekningen dit til fots, hver onsdag kveld gikk vi samme vei tilbake, i samlet og lykkelig flokk. Alt var bare fryd og gammen, og vi hadde nesten øvd inn hele Seven Nation Army da helvete brøt løs og lykken snudde ryggen til Fotsopp. Det var en lys dag på sommerhalvåret 2006, og bandet var på vei hjem. Vi gikk som vanlig over tøyen, men akkurat denne dagen gikk vi parallellt med et par gutter, som yppet og tulla, uten egentlig å gjøre mer enn å være irriterende. Yo faen, hva ser du på? Hæ? Shit ass, spiller dere britney spears, eller? Skal du ikke spille litt gitar a, bror! Etter en stund gikk våre to venner over fra å slenge med leppa til litt mer aggresive bemerkninger som "Jævla homser, vil dere ha bank, eller? Stopp da, pingler." før de plutselig dempet seg og sakket akterut. Stille før stormen, som vise menn før meg har sagt. Uten videre forvarsel hørte vi at de satte opp farten der bak, og jeg som sto bakerst snudde meg for å be dem stikke til helvte langt vekk. Det gjorde de da også, så fort de kunne, rett etter at de hadde slått meg i ansiktet med knyttet neve, så jeg falt med hodet mot veggen bak meg.

Hodet ble fikset og saken ble anmeldt, til tross for at Helge, en anarkist/hip-hoper jeg både elsket og hatet på den tiden, frarådet meg sterkt å stole på autoritetene. Så vidt jeg husker foreslo han å banke opp kødden, istedet for å gjemme oss bak blålys og uniformer. Livet gikk videre, og ingenting skjedde, før vi nok en gang fikk øye på bølla på fritidsklubben. Blodet pumpet i ørene mine, og raskere enn selveste Lucky Luke skjøt jeg fjortenåringen point-blank fra hofta. 1-1-2. Nærmere en halvtime senere kom to uniformer syklende i et bedagelig tempo, og spurte om det var vi som hadde ringt. Lettere indignert over mangelen på S.W.A.T-team og snipere viste jeg dem inn til den store stygge ulven.

HAH! tenkte jeg. Sucker! tenkte jeg. Det tenkte nok han også, da alt han fikk var litt tilsnakk fra politifolka, og anmodning om å stille opp til valgfri megling. Megling! Jævla kriminelle lavalder.