CROISSANT, BAGUETTE & INSTANT COFFE

Jeg hater fransk frokost. Det aller verste ved å være i Paris er virkelig hotellfrokosten. Du får en hvit baguett, en enda hvitere croissant, en kopp pulverkaffe, og et glass utvanna appelsinjuice. Dette er standard, så lenge hotellet du bor på har tre eller færre stjerner. Sist jeg var i Paris spiste jeg fransk frokost én gang på to uker, for den maten gjør meg virkelig deprimert. Magen min tror jeg får i meg næring, men alt den får er sukker og smør. Da blir magen sint og jeg blir kvalm, og resultatet er at begge to er mer sultne enn før den jævla franske frokosten kom på bordet.

Fransk Frokost, derimot, dem skal man ikke kimse av. Det var andre gangen jeg så dem live nå på mandag, og jeg må si at de kommer seg. Ikke helt min type musikk, men det går fortsatt an å kose seg på konsertene deres, midt mellom afrikanske rytmer og joikeorgasmer, i stor grad på grunn av deres strålende gitarist, Martin Miguel Almagro Tonne. Han er skikkelig søt også, og dessuten er han veldig sterk. Hvis Martin hadde vært en pokémon, hadde han vært Machop, fordi han er så søt og sterk.

TECHNO

Nå er låt nummer én snart ferdig, så da er det på tide å pusse tennene.

UGRESS

Noen ganger skulle jeg ønske jeg levde på et sted og i en tid hvor jeg kunne tatt alskens kjemikalier uten å  tenke på konsekvenser, og påvirkninger på omverdenen. Men det gjør jeg ikke, så da drar jeg på helgefylla istedet.

AFTERSHOCK

Disse bildene er fra to av jobbene jeg gjorde i japan, før moder jord bestemte seg for å sende oss alle hjem. Bortsett fra Jan, da, som er vant til naturkatastrofer, etter å ha opplevd orkan i New Orleans, vulkanutbrudd på Hawaii, jordskjelv i Italia og tsunami i Japan. På sine fire siste utenlandsturer.

Bildet over, og det til venstre er begge fra en shoot til en lookbook, som er omtrent det samme som en katalog. Jeg aner egentlig ikke hva forskjellen er, men alle i bransjen, uansett nasjonalitet, insisterer på å si lookbook, så da er det vel et eller annet som skiller dem. Veldig hyggelig shoot, forøvrig, med en aspirerende designer og jevnt over ålreite mennesker. Bildene, og også mye av klærne, var inspirert av kunstneren David Hockney, og hans lille vennegjeng av pop-kunstnere, dog mer av hans liv og stil enn hans kunst.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal få tak i bildene, men jeg håper at Japan holder sitt løfte og sender meg bildene når de får dem.

Bildet til høyre er fra en shoot for brillebutikken aLook. Bildene skal publiseres som eksempelbilder for alle brillene på alook.jp, samt et banner eller noe slikt på samme sida. Jeg tok kanskje 100 forskjellige bilder, et forfra og et litt fra siden til hvert brillepar, i tillegg til noen litt mer forseggjorte bilder som skal pryde nettsida, og etterpå fikk de jenta på bildet til å gjøre det samme. Også en hyggelig gjeng, så det gikk glatt til tross for at det tok en god stund. Hvis dere går inn på nettsida kan det forresten se Marcus og Rasmus, to av guttene jeg bodde/hang med i Tokyo. Marcus er fyren med den glatte sveisen, som er på de samme type katalogbildene, og Rasmus er gutten med krøller og trutmunn. Begge to er svenske, så aLook har tydeligvis en greie for skandinaver.

HIPSTERINFLUENSA

Da var jeg tilbake til Norge, og mitt nylig ankomne polaroid-kamera. Sykt digg. Image 1200si, Fride kjøpte samme, men filmen vi fikk er nok ikke blitt tatt ordentlig godt vare på, så da tok vi oss den frihet å jukse litt på datorn. Fuck fugl, fuck svin, det er hipsterne som tar oss til slutt.

SWITCHAROO

I følge NRK er holder folk i Tokyo seg hjemme, og Shibuya (bildet over) er folketomt og øde. Narita flyplass (under) derimot, skal visstnok preges av kaos og paniske folkemengder.

LACKALACKA

På mandag feiret vi Rasmus og Netos avskjed fra Tokyo på en Brasiliansk barbacoa. ¥4500 for en enorm salatbuffet (palmehjerte er dritgodt, forøvrig) og så mye kjøtt du kan klare å stappe i deg. Det var digg. Picanha is the shit, liksom. Nesten like digg som å få det ut igjen to dager senere. Rasmus foretrakk riktignok Fraudinha, men det er kanskje ikke så overraskende for de som kjenner ham.

De kom rundt med kjøtt på spyd og nærmest stappet maten ned i magen din. Alt mulig slags kjøtt fra kua, samt lammekjøtt, skinke, kyllinglår, og kyllinghjerter, men noe av det diggeste var likevel grillet ananas. Den smelter på tunga di, sånn ser. Uansett om du har spist to kilo kjøtt og føler at du skal føde, finner du alltid plass til grillet ananas til slutt.

For de som gir faen i mat og bare vil høre om mote kan jeg fortelle at jeg nå har gjort fire jobber. En for Soen magazine, en Lookbook, en shoot for et varemagasin, og Asia Girls Explosion på søndag. Bildene kommer når jeg får dem.

TAINTED LOVE

Hei, ingen merker det om jeg ikke skriver, så da dropper jeg unnskyldningene og går rett på sak. På søndag møtte jeg denne fyren:

En feit gammel slask som går under navnet Marilyn Manson. Bildet er fra samme showet, Asia Girls Explosion, og jeg hilste på ham backstage før jeg innså hvem det var. Jeg trodde Marilyn Manson var tynn som en pinne, jeg.  Jeg ble litt starstruck da de fortalte meg hvem det var, men da var det allerede gjort, så nå har jeg noe å skryte av. Dog, jeg vet ikke hvor mye man kan skryte av å ha møtt en lubben gammel gris som tar unge gutter på ballene for moro skyld. Det var heldigvis ikke meg, men en annen gutt i korte tennisshorts.

Forresten, jeg er i Japan for tiden, og koser meg glugg ihjel. Jeg antar at de fleste av de som leser dette veit nok fra før og har meg på facebook, men dersom noen vil se bilder eller høre historier herfra er det bare å kommentere.