ONCE I STARTED A FIGHT

Det var en gang en gutt som het Tommy. Tommy var ikke spesielt høy, hadde lyst hår, og gjentatte regelbrudd og generelt dårlig oppførsel gjorde at Tommy gikk i C-klassen, ett trinn under de andre i hans kull. På Jordal plasserte man nemlig alle de som ikke klarte å oppføre seg ordentlig i C-klassen, og Tommy, han klarte ikke å oppføre seg. Denne historien og den neste handler om mine to siste møter med Tommy og hvordan jeg og Tommy kom overens.

Solen hadde gått ned og sangene var sunget, men latteren var fortsatt hørbar i middelalderparken denne varme junidagen i 2007. Sommeren hadde nettopp begynt, og tidligere på dagen hadde tiendeklassingene ved Jordal skole avsluttet sitt siste grunnskoleår med en makeløs collage av sang, dans og humoristiske monologer. Elever og lærere hadde spist sitt siste måltid sammen på Egon, og etter mange klemmer og varme avskjeder hadde de nå gått hvert til sitt. Jeg selv var altså en av de mange elevene som forflyttet seg til middelalderparken, for der skulle det være fest og moro, en smoothie av glade soon-to-be førstiser fra både Jordal og Hovin. Et stykke utpå kvelden sto jeg og var dypt engasjert i en samtale med en person, muligens en jente, muligens fra Hovin. Så vidt jeg husker var samtalen særdeles interessant, men det kan like gjerne ha vært tomprat og tørrprat. Uansett hva, så var det et eller annet som var irriterende ved at Tommy, den lille bråkmakergutten, stelte seg ved siden av oss og prøvde å bli innlemmet i samtalen. Hmm, han skal jeg forhåpentligvis aldri se igjen. Siste sjangse til å erte ham nå. Dermed sa jeg det utilgivelige: Hva gjør du her, Tommy? Er ikke du liten? Liten eller ei, Tommy var en gutt med mye sinne, og mye stolthet, og dette var noe han ikke likte å høre. Hva faen, er du frekk eller? Hæ? sa Tommy. Nei, jeg hadde ikke ment å være frekk. Du er jo tross alt et hode lavere, et år yngre, og går i åttende, så fortell meg, Tommy. Hva gjør du her?

Tommy ble sint. Tommy var såret. Men han visste også at jeg hadde rett, at han faktisk var et hode lavere enn de aller fleste tilstede, og som bøller flest ville han ikke starte en krig han ikke kunne vinne. Det han hadde, derimot, var kontakter, for enhver bølle med respekt for seg selv har et nettverk av somalere som kan gjøre drittjobben for seg. Så det Tommy da gjorde var å spasere bort til sine dobbelt så store og dobbelt så sterke kompiser, lik en gutt går til sin mor, og fortelle hvor slem jeg hadde vært mot ham. De fleste småbarnsmødre jeg har vært borti pleier deretter å ta opp problemet med kildens foreldre, men disse mødrene fant ut at det var enklere, og bedre, å kutte ut de ekstra mellomleddene. Hva faen er du frekk for, skal du ha bank? Og slik startet Slaget i Middelalderparken.

Det var mange djerve soldater på begge sider, men her er kun rom for å nevne de mest minneverdige. Som min selvutnevnte høyre hånd sto Tord, en klassekamerat av Tommy som av en eller annen grunn mente at min side var den riktige i dette slaget. Bare slapp av, Truls, jeg skal passe på deg. Ingen får banke deg så lenge jeg er her. Det var uvant, ettersom Tord vanligvis holdt med de onde, men hjelpen var kjærkommen. Han var også en av de på vår side kampen gikk hardest ut over, da Ingrid, inspirert av sine medsøstre, samlet alle sine krefter og slo ham hardt i magen. Nei, Ingrid! Tord er snill! Han var heldigvis særdeles tilgivende denne kvelden. Andre modige kvinner som bør nevnes er Melodi og Ingvild, som begge slengte ukvemsord i hytt og pine, og ga et par sinnatagger sin straff med flat hånd.

Nå undrer dere vel, hvor er Tommy? Når skal Tommy slå? Derfor skal jeg være grei og spole tiden omkring fire timer framover i tid. Ting hadde roet seg relativt fort, og vi var nå på vei hjemover. Ettersom Natasha hadde rota med en av hans venner var Tommy en del av flokken. Jeg og Ingrid gikk et lite stykke foran de andre og prata, da jeg hørte noen som småløp bak oss. Lyden stoppet, som om personen hvis føtter var kilden hoppet, og jeg kjente noe flatt treffe meg i bakhodet. Jeg snudde meg og så slippersen ligge på bakken, og Tommy, nok en gang sint, litt lenger bort. Ser dere ironien? Han hoppet. Fordi han var liten. Jeg så ironien, og han ble ikke blidere da jeg trakk på smilebåndet. Jeg valgte å ikke kommentere det, for nok er faktisk nok, stakars liten.

Tommy ble holdt igjen og jeg fortsatte videre. Han har vært frekk før! Han hadde sånn grønn lue og gitar på ryggen! Jeg hadde nemlig turt å se Tommy i øynene en gang vi gikk forbi hverandre på skolen.