A BANDE APART

Dette skjedde på den tiden da jeg fortsatt var ny i musikkens verden. Jeg og fem venner hadde bestemt oss for å starte band, og øvingene ble brukt på en intens diskusjon om hva vi skulle kalle oss. Vi trengte et navn som klang bra, som ville spre seg fra munn til munn som en pandemi, et navn som ville skaffe oss ære, berømmelse og fete spillejobber. Hva det ble til slutt? Fotsopp.

Vi meldte oss inn i Tøyen Fritidsklubb og fikk på denne måten tilgang på øvingsrom ved Hvaler skole. Hver onsdag etter skolen tilbakela vi den korte strekningen dit til fots, hver onsdag kveld gikk vi samme vei tilbake, i samlet og lykkelig flokk. Alt var bare fryd og gammen, og vi hadde nesten øvd inn hele Seven Nation Army da helvete brøt løs og lykken snudde ryggen til Fotsopp. Det var en lys dag på sommerhalvåret 2006, og bandet var på vei hjem. Vi gikk som vanlig over tøyen, men akkurat denne dagen gikk vi parallellt med et par gutter, som yppet og tulla, uten egentlig å gjøre mer enn å være irriterende. Yo faen, hva ser du på? Hæ? Shit ass, spiller dere britney spears, eller? Skal du ikke spille litt gitar a, bror! Etter en stund gikk våre to venner over fra å slenge med leppa til litt mer aggresive bemerkninger som "Jævla homser, vil dere ha bank, eller? Stopp da, pingler." før de plutselig dempet seg og sakket akterut. Stille før stormen, som vise menn før meg har sagt. Uten videre forvarsel hørte vi at de satte opp farten der bak, og jeg som sto bakerst snudde meg for å be dem stikke til helvte langt vekk. Det gjorde de da også, så fort de kunne, rett etter at de hadde slått meg i ansiktet med knyttet neve, så jeg falt med hodet mot veggen bak meg.

Hodet ble fikset og saken ble anmeldt, til tross for at Helge, en anarkist/hip-hoper jeg både elsket og hatet på den tiden, frarådet meg sterkt å stole på autoritetene. Så vidt jeg husker foreslo han å banke opp kødden, istedet for å gjemme oss bak blålys og uniformer. Livet gikk videre, og ingenting skjedde, før vi nok en gang fikk øye på bølla på fritidsklubben. Blodet pumpet i ørene mine, og raskere enn selveste Lucky Luke skjøt jeg fjortenåringen point-blank fra hofta. 1-1-2. Nærmere en halvtime senere kom to uniformer syklende i et bedagelig tempo, og spurte om det var vi som hadde ringt. Lettere indignert over mangelen på S.W.A.T-team og snipere viste jeg dem inn til den store stygge ulven.

HAH! tenkte jeg. Sucker! tenkte jeg. Det tenkte nok han også, da alt han fikk var litt tilsnakk fra politifolka, og anmodning om å stille opp til valgfri megling. Megling! Jævla kriminelle lavalder.