her model brother

RGB

2011-04-15T18:10:00.000+02:00

Foto: Eirik Slyngstad
Utrolig mye bilder som dukker opp i postkassa mi for tida. Disse er fra en shoot med Eirik Slyngstad for et par uker siden. Vilde, Eilen og jeg ble kledd opp i stort sett hvitt, og tatt bilde av i området rundt Alexander Kiellands plass. Ganske artig jobb i grunn, med prismer og farget plast og diverse lek med lys og farger. Dere får nok se et par bilder til i dagene som kommer, men bare om dere har lyst.

BRILLEBILDER I FLENG

2011-04-14T16:45:00.001+02:00

Alle bildene er fra alook.jp

AFTER, SHAKE

2011-04-13T12:02:00.000+02:00

Det er litt artig at de to første bildeseriene jeg får tak i er de to jeg gjorde sist. Dette er bilder jeg fant på alook.jp, som er en japansk brillebutikk jeg tok bilder for rett før jeg dro. Jeg har allerede skrevet litt om shooten i et tidligere innlegg, så da driter jeg i det nå, og så ringer jeg sjefen for DBS istedet.

TYVE

2011-04-12T16:10:00.001+02:00

Jeg har ikke tålmodighet til det her mer, så nå får dere resten i en liten klump. Dessuten syns jeg ikke de små der er noe særlig fine heller, så da skal de slippe å få hvert sitt innlegg slik som de andre fikk.

WRACKAWRAS!

2011-04-11T21:40:00.000+02:00

Jæ vi spelle mussik. Rokk'n'roll.

THE LOOKOUT

2011-04-10T21:35:00.000+02:00

Nå har NEXT i New York valgt å ta meg på, men de sier at markedet er dårlig der for tida, og at de heller vil ha meg over til sommeren. Det passer meg egentlig fint, ettersom jeg må spare mest mulig penger fram til sykkelturen i august, og sånn det er nå tror jeg ikke jeg kommer til å dra noe sted for å jobbe i perioder før til høsten. Jeg møtte også en scout for et tysk byrå her om dagen. Hun var riktignok ansvarlig for jenteavdelingen, men tar jeg ikke feil så kommer hun til å anbefale meg, for møtet gikk etter min mening veldig bra.

WHAT KIND OF CANDY?

2011-04-09T13:47:00.000+02:00

COME TO FATHER, I HAVE CANDY

2011-04-08T14:25:00.000+02:00

Nå kommer de første bildene fra Japan. Disse er fra et blad som heter Sense eller noe slikt (eventuelt heart, som står nederst på sida) og for å ha noe å gjøre framover, legger jeg ut bildene litt etter litt. Høres ikke det strålende ut? Bildet over ble tatt i en katolsk kirke i Tokyo, et par dager etter jordskjelvet. Ganske merkelig stemning, men veldig hyggelig også, på en måte. Vi hadde jo ihvertfall noe å snakke om, og haltende trans-språklig kommunikasjon er jo alltid lettere når begge vet hva den andre vil si før det blir sagt.

FAR OG BROR, SØSTER OG MOR

2011-04-03T00:09:00.000+02:00

DAN ANDERSSON

2011-04-01T14:03:00.001+02:00

På mandag var jeg på Dan Andersson-kveld hos Jan Jakob Tønseth. Da hørte vi på platene med musikken han skrev og snakket om diktene til Dan Andersson, forskjellige oversettelser og den nye boka til en annen i selskapet. Det var enormt kulturelt, utrolig absurd, men ikke minst dritmorsomt å være med på. Forfattere altså, de er noe for seg selv.

CROISSANT, BAGUETTE & INSTANT COFFE

2011-03-30T21:40:00.001+02:00

Jeg hater fransk frokost. Det aller verste ved å være i Paris er virkelig hotellfrokosten. Du får en hvit baguett, en enda hvitere croissant, en kopp pulverkaffe, og et glass utvanna appelsinjuice. Dette er standard, så lenge hotellet du bor på har tre eller færre stjerner. Sist jeg var i Paris spiste jeg fransk frokost én gang på to uker, for den maten gjør meg virkelig deprimert. Magen min tror jeg får i meg næring, men alt den får er sukker og smør. Da blir magen sint og jeg blir kvalm, og resultatet er at begge to er mer sultne enn før den jævla franske frokosten kom på bordet.

Fransk Frokost, derimot, dem skal man ikke kimse av. Det var andre gangen jeg så dem live nå på mandag, og jeg må si at de kommer seg. Ikke helt min type musikk, men det går fortsatt an å kose seg på konsertene deres, midt mellom afrikanske rytmer og joikeorgasmer, i stor grad på grunn av deres strålende gitarist, Martin Miguel Almagro Tonne. Han er skikkelig søt også, og dessuten er han veldig sterk. Hvis Martin hadde vært en pokémon, hadde han vært Machop, fordi han er så søt og sterk.

TECHNO

2011-03-27T03:35:00.000+02:00

Nå er låt nummer én snart ferdig, så da er det på tide å pusse tennene.

UGRESS

2011-03-25T23:22:00.001+01:00

Noen ganger skulle jeg ønske jeg levde på et sted og i en tid hvor jeg kunne tatt alskens kjemikalier uten å tenke på konsekvenser, og påvirkninger på omverdenen. Men det gjør jeg ikke, så da drar jeg på helgefylla istedet.

AFTERSHOCK

2011-03-22T22:14:00.000+01:00

Disse bildene er fra to av jobbene jeg gjorde i japan, før moder jord bestemte seg for å sende oss alle hjem. Bortsett fra Jan, da, som er vant til naturkatastrofer, etter å ha opplevd orkan i New Orleans, vulkanutbrudd på Hawaii, jordskjelv i Italia og tsunami i Japan. På sine fire siste utenlandsturer.

Bildet over, og det til venstre er begge fra en shoot til en lookbook, som er omtrent det samme som en katalog. Jeg aner egentlig ikke hva forskjellen er, men alle i bransjen, uansett nasjonalitet, insisterer på å si lookbook, så da er det vel et eller annet som skiller dem. Veldig hyggelig shoot, forøvrig, med en aspirerende designer og jevnt over ålreite mennesker. Bildene, og også mye av klærne, var inspirert av kunstneren David Hockney, og hans lille vennegjeng av pop-kunstnere, dog mer av hans liv og stil enn hans kunst.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal få tak i bildene, men jeg håper at Japan holder sitt løfte og sender meg bildene når de får dem.

Bildet til høyre er fra en shoot for brillebutikken aLook. Bildene skal publiseres som eksempelbilder for alle brillene på alook.jp, samt et banner eller noe slikt på samme sida. Jeg tok kanskje 100 forskjellige bilder, et forfra og et litt fra siden til hvert brillepar, i tillegg til noen litt mer forseggjorte bilder som skal pryde nettsida, og etterpå fikk de jenta på bildet til å gjøre det samme. Også en hyggelig gjeng, så det gikk glatt til tross for at det tok en god stund. Hvis dere går inn på nettsida kan det forresten se Marcus og Rasmus, to av guttene jeg bodde/hang med i Tokyo. Marcus er fyren med den glatte sveisen, som er på de samme type katalogbildene, og Rasmus er gutten med krøller og trutmunn. Begge to er svenske, så aLook har tydeligvis en greie for skandinaver.

HIPSTERINFLUENSA

2011-03-22T11:38:00.002+01:00

Da var jeg tilbake til Norge, og mitt nylig ankomne polaroid-kamera. Sykt digg. Image 1200si, Fride kjøpte samme, men filmen vi fikk er nok ikke blitt tatt ordentlig godt vare på, så da tok vi oss den frihet å jukse litt på datorn. Fuck fugl, fuck svin, det er hipsterne som tar oss til slutt.

SWITCHAROO

2011-03-16T21:14:00.000+01:00

I følge NRK er holder folk i Tokyo seg hjemme, og Shibuya (bildet over) er folketomt og øde. Narita flyplass (under) derimot, skal visstnok preges av kaos og paniske folkemengder.

LACKALACKA

2011-03-10T09:47:00.000+01:00

På mandag feiret vi Rasmus og Netos avskjed fra Tokyo på en Brasiliansk barbacoa. ¥4500 for en enorm salatbuffet (palmehjerte er dritgodt, forøvrig) og så mye kjøtt du kan klare å stappe i deg. Det var digg. Picanha is the shit, liksom. Nesten like digg som å få det ut igjen to dager senere. Rasmus foretrakk riktignok Fraudinha, men det er kanskje ikke så overraskende for de som kjenner ham.

De kom rundt med kjøtt på spyd og nærmest stappet maten ned i magen din. Alt mulig slags kjøtt fra kua, samt lammekjøtt, skinke, kyllinglår, og kyllinghjerter, men noe av det diggeste var likevel grillet ananas. Den smelter på tunga di, sånn ser. Uansett om du har spist to kilo kjøtt og føler at du skal føde, finner du alltid plass til grillet ananas til slutt.

For de som gir faen i mat og bare vil høre om mote kan jeg fortelle at jeg nå har gjort fire jobber. En for Soen magazine, en Lookbook, en shoot for et varemagasin, og Asia Girls Explosion på søndag. Bildene kommer når jeg får dem.

TAINTED LOVE

2011-03-08T07:22:00.000+01:00

Hei, ingen merker det om jeg ikke skriver, så da dropper jeg unnskyldningene og går rett på sak. På søndag møtte jeg denne fyren:

En feit gammel slask som går under navnet Marilyn Manson. Bildet er fra samme showet, Asia Girls Explosion, og jeg hilste på ham backstage før jeg innså hvem det var. Jeg trodde Marilyn Manson var tynn som en pinne, jeg. Jeg ble litt starstruck da de fortalte meg hvem det var, men da var det allerede gjort, så nå har jeg noe å skryte av. Dog, jeg vet ikke hvor mye man kan skryte av å ha møtt en lubben gammel gris som tar unge gutter på ballene for moro skyld. Det var heldigvis ikke meg, men en annen gutt i korte tennisshorts.

Forresten, jeg er i Japan for tiden, og koser meg glugg ihjel. Jeg antar at de fleste av de som leser dette veit nok fra før og har meg på facebook, men dersom noen vil se bilder eller høre historier herfra er det bare å kommentere.

MAKE TEA NOT WAR

2010-12-20T16:51:00.000+01:00

Jeg tok visst feil angående min såkalte Banksy, men jeg syns nå den er ganske fin likevel.

http://www.camdennewjournal.com/news/2010/jul/mystery-solved-it%E2%80%99s-beechey-not-banksy

GALLERY PIECES

2010-12-15T15:33:00.000+01:00

Nå for tida hører jeg på mammas mugne plater, og lager Techno med Martin, samt lærer små barn å tegne. De er nesten like små som disse folka:

ATTENTION ALL PASSENGERS: THERE HAS BEEN A CHANGE OF PLANS

2010-10-24T19:28:00.000+02:00

Japp. Grunnet lite aktivitet for spinkle ungføll som meg borte i Japans grå skoger, blir kontrakten min med Bravo Models flyttet til etter jul, slik at jeg skal få mest mulig ut av den. I stedet drar jeg da til Milano i omtrent samme periode, for å prøve løkka mi der. Det er jo forsovet greit det, men jeg gleder meg til jeg endelig kommer meg bort til andre sida av jorda. Jeg har hørt at folk går på hodet der.

Foto: Andreas Kleiberg
Først av alt skal jeg en uke til Paris. Jeg skal ta toget klokken 7.27 i morgen tidlig, og det er litt sånn "aaaarghbhghbg, tidlig" samtidig som det er "YEAH, Paris!" og "Yeah bitch, TOG!", så det er vel i bunn og grunn helt OK. I only wish I had a bosom for a pillow.

Foto: Andreas Kleiberg

Disse bildene er forøvrig fra en shoot med Andreas Kleiberg i vår en gang. Ganske artig, i grunn, med håndmalte tatoveringer og tøffe kulisser på grønnland. Jeg prøver å unngå å bruke ordet location her, men jeg finner ikke et tilsvarende godt norsk ord. Bare å bidra, om du veit. Jeg blir alltid glad for kommentarer.

BE MEHKIN' BEHBIS?

2010-10-19T18:20:00.000+02:00

Film: Making A Shell av Tell No One

OVERABUNDANT

2010-10-18T22:37:00.000+02:00

Nå har jeg sett Micmacs á tire-larigot, den nye franske filmen som er ute og går. Den var forøvrig veldig morsom og (som man kan forvente av franske filmer) sjarmerende. Jeg digger alle maskinene han gamlisen på første bilde lager. Enhver liten nerds våte drøm.

Beklager at jeg plager dere med slike trivielle ting, men sånn blir det bare når jeg ikke får noe mer spennende å skrive om. Jeg kunne alternativt ha latt være å skrive, men da hadde jeg jo hatt enda mindre å ta meg til, så da får dere heller høre om at jeg har sett på Micmacs og South Park, samt spist laks til middag. Det er forøvrig ganske frustrerende å lage mat når man vet at man bare skal være et sted i to uker til, for da er det så meningsløst å kjøpe ting som krydder og eddik og alt annet man ikke bruker hver dag. Dog, jeg skjønner likevel ikke hvordan jeg, ved hjelp av kun solsikkeolje og soyasaus, fikk laksen til å smake så intenst kaviar at jeg måtte nøye meg med å spise pasta (ris-substitutt) og salat til middag.

SCARY CHICKEN GUARDING DEAD EGYPTIAN

2010-10-17T22:12:00.001+02:00

I dag var jeg på British museum med Kine. Tenk det, far; to kunstmuseer på under en uke! Det er nok personlig rekord, og det verste er at jeg ikke hatet noen av dem. På British hadde de en utstilling av moderne kunst, "Fra Picasso til etellerannet", og da oppdaget jeg en kunstner som tegnet ganske likt som meg. Det var koselig. Jeg bygger riktignok ikke tegningene mine på poesi og tanker rundt eksistens som hun gjorde, men pent ble det lell.

Foto: Meg

LATE NIGHT VIMEO

2010-10-17T02:47:00.000+02:00

Film: Eyelids av luke white

MERRY CHRISTMAS!

2010-10-17T00:49:00.001+02:00

Foto: Meg
Dumme, dumme engelskmenn...

Bortsett fra at M&S selger juletrær, gedigen julepynt henger over veien i Oxford Street, samt at butikkene er i full sving med å henge opp julereklamene, så har jeg ikke så veldig mye spennende å fortelle. Jeg skulle egentlig møte Kine i byen i dag, men hun fikk en uventa jobb, så da skulle vi på kino senere, men da var det utsolgt, og til slutt skulle Fredrik sjekke om jeg kunne henge meg på dem og promotern (ikke spør, jeg vet ikke hva det er) deres, og dra på nattklubb, men han fikk ikke tak i fyren. Så da blogger jeg:

Foto: Anette Schive

Da jeg for et par dager siden lette frustrert etter Museum of Everything, støtte jeg på denne grafittien av Banksy (skyt meg hvis jeg tar feil), som jeg tror jeg har sett bilde av i boka hans. Det er forøvrig er en av to kunstbøker jeg eier; den andre heter FRYS* og består av velkjente og ukjente fotografier fra det 20. århundret. Jeg sto ganske lenge og studerte taggen, og funderte på både motiv (er det et røntgenbilde av veska hennes? Hva holder hun i hånda?) og budskap (skal bildet forstås i forhold til omgivelsene, eller er CocaCola-skiltet bare en heldig detalj?), før jeg så vandret videre i min håpløse søken etter nevnte museum. En god stund senere viste det seg at museet jeg lette etter befant seg ca. fem meter til høyre for Banksys tegning.

AN IDIOT ABROAD

2010-10-15T17:44:00.000+02:00

Hallo. Jeg er i London. Disse bildene er fra en testshoot forrige uke, og er dedikert til de av dere som mener jeg alltid ser sur og alvorlig ut. Time for epix super-soft gayness!

Foto: Anette Schive

Nå har jeg altså endelig kommet igang med modelleringa, som jeg forøvrig har annonsert siden sommeren begynte, og jeg må innrømme at det føles godt. Det er riktignok både slitsomt og kjedelig å dasse rundt fra casting til casting, men det betaler seg jo (forhåpentligvis) til slutt, både i jobb og penger. Dessuten så er jeg jo i London, med pent vær og alt mulig, og fyren jeg bor hos er både hyggelig, og har fin leilighet. Killer combo.

Foto: Anette Schive

Nå har det gått to dager siden jeg skrev det som står over, men det har i grunn ikke skjedd så innmari mye nytt. Jeg har vært på en god del castinger, et museum ved navn The Museum of Everything, og så har jeg møtt Fredrik og Elliot. Jeg har riktignok truffet på begge to tidligere, men i går tilbrakte jeg en stund på cafe med Fredrik (som forøvrig er svensk). Vi var riktig nok fordypet i hver vår bok, men det var koselig lell. Nå kommer forresten den lættis delen, for grunnen til at jeg var med disse gutta var nemlig at Elliot ville ha oss med på jobbintervju hos Abercrombie & Fitch. De har nemlig en monsterlættis stilling der som kalles in-store model, og som går ut på å stå rundt omkring i deres dunkle, parfymedunstende lokaler og si "Hey, what's up" mens man digger til veldig høy house-musikk. Jeg tenkte det kunne være gøy å prøve, ettersom det er tilpassa sånn at man kan dra når som helst om man må på en casting, men så viste det seg at man må fylle ut noe greier på nett, og det går ikke på datan min, så da blir det nok ikke noe av.

Foto: Meg
Vi sier det var det for i dag, så kanskje dere orker å stikke innom i morgen også.

I JUST WANT TO STAY AT HOME, NOT GETTING SHIT DONE

2010-08-30T11:13:00.000+02:00

Foto: Eirik Slyngstad

Status quo i mitt modelliv: Jeg har blitt tilbudt kontrakt med et byrå i Tokyo, og reiser dit i løpet av høsten, etter all sannsynlighet 7. november. Før den tid skal jeg jobbe en stund i Paris og/eller Milano, og dersom ting ordner seg i London kan det hende jeg ender opp der også, en stund. Det er nemlig litt uorden i systemet der borte, etter at bookeren min i MandP models ble headhunta til et annet byrå, men nå ser det ut til at ting ordner seg. Den dagen vi kom hjem fra Danmark våknet vi fra fyllesøvnen ved at Julie ringte og ba oss komme oss til Grand hotell, for der var det en fyr fra Next i New York som ville møte oss, så da gjorde vi det. Det møtet gikk fint, og herremannen sa blant annet at jeg kunne gjøre det bra i New York, og det, i tillegg til at han senere ba spesielt om å få tilsendt min portfolio, kan tyde på at jeg også rekker en tur til statene før kjæresten min slutter på skolen. I dag slutter ferien for de fleste byråene i utlandet, så jeg håper på å få litt mer klarhet i planene før dagen er omme. Det var vel det for denne gang. Nå må jeg komme meg på politistasjonen og skaffe meg en politiattest, for før alt dette kommer igang skal jeg nemlig slå ihjel litt tid som vikar på en barneskole. Det kan bli gøy.

MOODS OF COPENHAGEN

2010-08-27T13:51:00.001+02:00

Foto: Copenhagen Fashion Week

Nå er det vel på tide å fortelle historien om norsk motes inntok hos nabo og storebror Copenhagen Fashion Week, og hvordan det gikk når over tredve modeller skulle ta danskebåten til nye eventyr. Bildene over er fra Moods of Norway sin visning under CFW, og i den forbindelse ble en hel haug kjekke vakre norske modeller importert for å vise fram dette stolte, norske merket. Med på lasset var også en håndfull av de beste frisørene og make-up artistene Norge har å by på, for hvem kan vel pynte på en nordmann bedre en nordmenn selv? Ingen, sier jeg deg. INGEN!!

Som sagt tok vi danskebåten både ned og opp, så et par timer før avgang måtte alle og enhver møte opp utenfor Heartbreaks kontorer i Karl Johans gate, så vi kunne gå i samlet flokk (to og to, hånd i hånd) ned til båten. Jonas gikk foran og Julie bak, så vi var helt sikre på at ingen gikk seg vill på veien. Vel framme ble vi delt inn i rom (gutter med gutter, jenter med jenter), før vi ble sluppet fri på den store, fantastiske danskebåten, uten at noen kunne hindre oss i å gjøre akkurat det vi ville. Så da satte vi oss på rommet og lagde RnB på macen til Jonathan.

...

Haha, neida. Vi gikk og kjøpte øl på taxfree, og SÅ satte vi oss på rommet og lagde RnB på macen til Jonathan. Når vi hadde blitt passe brisne begynte vi med litt men-to-man-talk med Gustav, og forklarte ham alle fordelene ved å ha fast kjæreste, i motsetning til sporadiske one-night-stands. Det var vel ett spesielt hardtslående argument fra Jonathan sin side som endelig fikk overbevist ham, men det tror jeg ikke vi skal nevne her. Shit, det var faktisk jævlig morsomt. Nesten trist at jeg ikke kan dele det med alle og enhver, for vi lo godt da han fortalte det. Nok om det. Vi ble ihvertfall lei av hverandre etterhvert, så da bestemte vi oss for å gå på tokt og finne noen andre, noe som førte oss opp på dekk, hvor vi satt og chilla med resten av gutta, kjæresten til Julie, og en sjarmerende fyr fra Fredrikstad som kun var opptatt av hvem som var homo.

Foto: Bjørn Christiansen (Fra Björn Borg-visningen i Oslo (Alle modeller hater å smile å catwalken. Dette er grunnen))

Vel framme i Køben ble all bagasjen vår fraktet til hotellet, mens modellene ble gjetet inn på en turistbuss, som tok oss direkte til Forum/Gallery, hvor visningen skulle være. Her fikk vi mat og kaffe, så vi skulle overleve de mange timene vi måtte oppholde oss i den bastuen sminke/hår/styling-rommet etterhvert utviklet seg til å bli. Det de ikke hadde tatt høyde for var de giftige gassene hårstyling på over tredve modeller resulterer i, så det ble til slutt ti stykker som døde før vi forflyttet oss. Minst. I teltet hvor catwalken befant seg slapp vi heldigvis gassene, men lufta var desto tettere, og stemningen desto spentere, helt til det slutt sa klikk for et par stylister og koreografer, og alle modellene ble beordret ut. Det var forsovet helt greit, for der var det luft. Shit, jeg skriver mye...

Uansett, visningen gikk fint, vi kom oss til hotellet, og så var det fri, fryd og gammen, helt til vi dro hjem igjen to dager senere. Nå må jeg gå, men kanskje jeg forteller resten senere. Selv om det egentlig ikke er så interessant, ettersom motedelen er ferdig, og det tross alt er det som interesserer dere, enten dere vil det eller ikke. Se video fra Björn Borg her.

MAYBE WE COULD START AGAIN...

2010-08-24T13:41:00.002+02:00

Foto: Andreas Kleiberg

Hei, nå er det på tide med et nytt utlegg, eller hva. Stakkars dere, som ikke har fått høre om mitt liv siden mai! Jeg beklager så inderlig, men som dere ser på bildet over har jeg slitt med litt aggresjonsproblemer i sommer. Ved hjelp av et enkelt bohemliv, kontemplerende musikk, en god slump cognac, og lille søte Vanja til å holde meg med selskap klarte jeg likevel å komme meg igjennom det, og heldigvis for dere var Eirik Slyngstad der til å dokumentere prosessen:

Foto: Eirik Slyngstad

Og forresten, jeg skal til Japan.

JUMP JUMP JUMP JUMP

2010-05-04T17:43:00.004+02:00

Foto: Mick Rock

What'up! Mr. T-DawG-Trækk be here to bring y'all the latest news, so everybody listen up:

Forrige uke skulle jeg egentlig gjøre en svær visning for Cubus på lørdag, men så ombestemte de seg, fordi jeg så for ung ut. Det åpnet istedet muligheten for å gjøre en Mardou & Dean-kampanje, med selveste Mick Rock som fotograf. Ikke skam deg, jeg visste ikke hvem det var jeg heller, men han er nå en legende. Jeg stilte opp på fitting, og designerne var hyggelige og positive, men etter å ha krangla med folka på byrået mitt om lønna, bestemte de seg for at jeg ble for dyr. For dyr for Mick Rock. Litt merkelig, men ok. Jeg legger meg sjelden opp i lønnsforhandlingene.

Da var jeg altså arbeidsløs på lørdag, og fri til å fylle, feste og ødelegge ryggen så mye som overhodet mulig kvelden før, noe jeg gjorde, og da morgenen kom var jeg kvalm og slapp, og ute av stand til å bevege meg, ettersom en vond rygg tvang meg til å ligge rett ut. Da var det fint å ha en grei kjæreste og venninne som kunne hjelpe meg å rydde opp etter min elleville hjemme-alene-fest, kan du tro. Det som er mindre fint er å være blakk, og samtidig trenge ganske mye penger ganske snart, for da kan du ikke si nei når Julie ringer og sier "Yo, T-DAWG, my man, I be havin' an emergency. Y'all still wanna do that HUGE thing with Cubus?".

Så da endte jeg opp på jobb likevel, med kroppen full av Ibux, mens Ingrid og Hanne ble igjen hos meg og rydda. Nok en gang; tusen takk. Detaljene kan det hende dere får senere, når bildene, filmen og muligens TV-reklamen blir tilgjengelig. For denne gang holder det å vite at jeg og Karl tok den helt ut på catwalken, i en ellevill dans av showmanship og narcissisme, og hvis vi ikke blir "de to som stråler mest glede på scenen" så vet ikke jeg. For ja, vi skulle smile, og være glade, og de to som klarte det best får en saftig pengepremie. Shit, denne bransjen er absurd.

Det betyr riktignok ikke at jeg planlegger å forlate den med det første. Tvert imot, fra sommern av skal jeg jobbe heltid. Akkurat nå er planen som følger; fashion week i Milano og kanskje paris i juni, Roskilde i overgangen, en eller annen europeisk storby i juli, forhåpentligvis Tokyo i seks uker fra august, og videre dit markedet er størst etter det. For jeg er nemlig ferdig med videregående til sommern. Haha...

MGMT

2010-03-23T19:05:00.000+01:00

RGB - MGMT, hoho.

Hvis du trykker på linken over kommer du til nettsida til MGMT, hvor du kan streame det nye albumet deres Congratulations, som legges ut til salg 12. april.

"Hey everybody, the album leaked, and we wanted you to be able to hear it from us. We wanted to offer it as a free download, but that didn't make sense to anyone but us."

Jeg ville bare si at jeg liker utviklingen de har tatt, og da spesielt den helt tydelige påvirkningen Andrew Van Wyngarden har fått fra of Montreals Kevin Barnes, igjennom deres prosjekt Blikk Fang (som forøvrig fortsatt har tilgode å gi ut noe materiale).

Det var alt for denne gang.

RGB

2010-03-20T20:50:00.000+01:00

DEOXYRIBONUCLEIC ACID

2010-03-11T19:06:00.001+01:00

I morgen skal jeg ned på byrået for å møte noen fra byrået DNA i New York, så får vi håpe det blir noe av det, da. Om det går bra, kan det hende jeg drar til New York for å gjøre showene i fashion week der når sommern kommer. Det hadde jo vært chill, da. I mellomtida koser jeg meg med dette;

@ THE RECIEVING END

2010-03-05T18:02:00.003+01:00

Her kommer noen bilder fra en testshoot jeg gjorde i går. I går! Hørt noe sånt? Dette er det raskeste jeg har fått bilder tilsendt etter en shoot noen gang. Keep up the good work, mr. Photographer! Feedback, anyone?

Foto: Kjell Ruben Strøm

EPILOGUE

2010-03-02T23:09:00.009+01:00

PJORT PÅ MYSPACE Opptak fra konserten på Fru Hagen. Ganske bra lyd, altså.

Bilde bak scenen før NICE-visningen på Oslo Fashion Week. Slik ser det altså ut i kulissene under åpningen, for de som lurte på det. Temmelig hektisk, aldri nok påkledere, aldri riktig rekkefølge på scenen, og alltid et eller annet som ikke kommer med. Men dEt trengere ikke dere kjære publikummere å bekymre dere for, ettersom det alltid ser like bra ut fra salen. Vel, så lenge designeren kan det han/hun driver med. Noe av det de kommer opp med om dagen er ærlig talt kjipere enn lamaspytt.

Dette er Steffen, en hyggelig kar jeg ble kjent med under årets moteuke. Han ble oppdaget fire dager før åpningsshowet, og likevel rakk han å bli med på både Designerkollektivets visning på åpningsdagen, og WeSC på torsdagen. That little fucker... Den siste fikk han riktignok under ganske bedrøvelige omstendigheter, ettersom den egentlige modellen, Jonathan Varcoe, snublet i dusjen og slo hodet, så han måtte på legevakta. Eller noe sånt. Uansett, byrået ringte Steffen, og Steffen stilte opp, som den reale karen han er. Tøffesteffen!

Jeg har naturligvis scannet hele det vide internettet etter bilder av meg selv fra moteuka, og det skal faen ikke være lett. Men noe fant jeg. Blant annet en video fra Flinga-visningen på smuglesning, og noen bilder fra WeSC-visningen på en eller annen random blogg. Dessuten fant jeg noen bilder fra designerkollektivets visning ved å søke på Flinga på flickr. Merkelig. Det er meg i sort dress over blå cardigan. Det var forøvrig en ganske morsom koreografi på den visningen, og hvis noen er så heldige at de finner video av den, får de se meg gjøre et forsøk på å headbange. GØY. Den siste visningen jeg gikk (kronologisk sett den første, men So What) het NICE, men jeg gidder ikke grave fram de bildene jeg fant derfra akkurat nå, så det er bare å google, for de som måtte ha lyst til det.

Av andre spennende moterelaterte ting, kan jeg forøvrig nevne at jeg var på casting for Adam & Evas reklamekampanje tidligere i dag, og hvis de holder løftene sine, får jeg beskjed om jeg er med eller ikke i morgen. Dessuten har jeg en opsjon på Calvin Kleins jeanskampanje om en stund, så får vi se hvordan det går. Å få en opsjon er som sagt langt ifra ensbetydende med å få jobben, bare så det er sagt.

Her er noen bilder fra Fight Club shooten jeg nevnte for en stund siden. Ha en fortsatt god kveld!

FASHION WEEK JAZZALUDE

2010-02-14T14:00:00.000+01:00

Denne sangen prøver jeg å spille på bass. Tempoet er 163 slag i minuttet. Jeg nærmer meg 130.

Konserten på onsdag gikk bra, hvis noen lurte. Såpass bra at vi har bestemt oss for å spille inn en del av materialet, for å sende rundt noen demoer, og kanskje skaffe oss noen bedre spillejobber etterhvert. Det er en ganske morsom utvikling, ettersom jeg startet på Foss med en sterkt negativ holdning til jazz. Og nå spiller jeg altså moderne jazz i Pjort Sextet. Beats me.

Moteuka, ja. Den begynner visst på tirsdag, den. Hvis jeg har forstått det riktig (noe som overhodet ikke er sikkert), er det slik at jeg skal gå to visninger på tirsdag - åpningen med NICE, og hår & make-up for MAX Factor - og to på torsdag - Flinga og WeSC. Det blir fett. Er det noen av dere vanlige mennesker som kommer på OFW, tilfeldigvis?

PJORT SEXTET PÅ FRU HAGEN

2010-02-09T18:58:00.002+01:00

Sangen i forrige innlegg passa visst bedre enn forventet. Jeg havnet nemlig i en personlig krise etter jeg ble sendt hjem fra Paris første dagen grunnet kviser, og siden da har jeg ikke funnet motet til å skrive om det, eller noe annet, til dere. Selv ikke turen, som kostet meg rundt to tusen kroner, og hvis eneste frukt var en helt middels sandwitch på SUBWAY, har jeg funnet meg i stand til å fortelle om. En annen forklaring kan være at jeg, grunnet kvisene, ikke har fått noen jobb som har vært verdt å skrive om.
Men nå er jeg her, og da vil jeg benytte anledningen til å fortelle dere om Pjort Sextet:

"Pjort Sextet spiller konsert på Fru Hagen! En salig blanding av gammel og ny jazz, ispedd inspirasjon fra elektronika og folkemusikk fra Ulan-Batur, venter deg hvis du tar turen til Thorvald Meyers gate 10 februar.

Hanif Kawousi - saksofon og perk
Knut Kvifte Nesheim - trommer
Truls Hertzenberg Nergaard - bass
Erlend Storsul Opdahl - gitar, trombone og perk
Thomas Skuggevik - gitar og synth
Martin Miguel Almagro Tonne - gitar og synth

Her blir det noe for den kresne jazzkjenner så vel som den ihuga Aphex Twin-fan, så ta med deg bestemor og KOM KOM KOM!"

Pjort er altså et band, og bassisten i dette bandet er altså meg. Og vi skal holde konsert i morgen, klokka 21.30 på Fru Hagen på Grünerløkka. Da bør du være der, for dette blir bra saker. Og når jeg først er inne på musikk kan jeg jo nevne A Tribute to Queen. Dette er altså Foss videregående som skal spille queenlåter med fullt band og kor, og jeg skal da spille i bandet. Dette er på torsdag, fredag og lørdag.

PROMISE ME TO TAKE CARE

2010-01-03T20:35:00.003+01:00

Away - Slaraffenland

Nå har det vært og nyttår, og begge deler har gått veldig bra, må jeg si. I morgen er det første skoledag, og de aller fleste av dere er nok litt nedslåtte, fordi dere ikke føler dere klare for neste/siste semester helt ennå. Det er ikke jeg. Jeg skal nemlig ikke på skolen i morgen. SUCKERS! Istedet skal jeg ta meg en tur til Paris, for å prøve å skaffe meg noen jobber til moteuka som kommer om tre uker. Jeg kommer tilbake på torsdag, da. Så jeg rekker å få meg et par timers søvn før norsktentamen..

Ønsk meg lykke til, så kan det hende jeg kommer med noen oppdateringer mens jeg er der nede.

LET'S MAKE LOVE LIKE A PAIR OF BLACK WIZARDS

2009-12-12T20:06:00.001+01:00

Jeg gleder meg til neste gang Of Montreal skal spille i Oslo.

HAIRCUT SHMAIRCUT

2009-12-10T21:39:00.002+01:00

I dag har jeg vært på en testshoot med en viss Massimo. Jeg husker ikke etternavnet, men han var en flink mann. Det vil si, jeg tror bildene blir bra, men man vet jo aldri. Det var fort gjort, bare portretter. Kommer nok til å legge dem ut etterhvert.

Veldig hyggelig frisør der også, i grunn, selv om jeg ikke fikk tak i navnet hans. Vi hadde en koselig samtale om blant annet ufaglært hårklipping, og jeg fikk komplimenter for min søsters håndverk. Vi var enige i at det er noe spesielt med hår klippet av folk uten frisørutdanning, noe bra. Som han sa; "De fokuserer mer på modellering enn på teknikk". En annen fordel er også den gode kommunikasjonen man får med frisører man kjenner fra før. De skjønner hva du mener, på en mye bedre måte enn de man finner i frisørsalonger. Min venn med saksen fortalte meg at grunnen bak hans valg av yrke, var en frisørsalong hjemme i Kjøbenhavn (jeg glemte å nevne at han var dansk), hvor de var gode på nettopp det; kommunikasjon. De klarte å skape en avslappet stemning med én gang han kom inn, og ikke bare fikk han den sveisen han ønsket, han fant ut hva han ville gjøre med livet sitt. Frisører i Norge har noe å lære av folk som dette. Eller tar jeg feil? Jeg har jo tross alt latt meg klippe av ufaglærte hender i flere år nå.

DID MY TIME, TOOK MY CHANCES

2009-12-08T22:53:00.007+01:00

Nå sitter jeg med et stort glass melk og pleier musklene etter nok en hard økt på boksinga. Dette er en god følelse, og burde prøves ut av de aller fleste. Jeg kommer ikke over hvor tøft hele opplegget er. Bare lokalene er noe for seg selv; først holdt vi på i slitte lagerhaller over bilauksjonen på hasle, med gulv som var glatte av svette og blod, og hvor knuste ruter ble tetta med gamle plakater. Nå har vi flytta til en litt mindre - men fortsatt like macho - hall langt ute i grorud, vegg i vegg med en eller annen containerservice. Man må krype under gjerdet for å komme inn, for disse folka er for kule for å låse opp porten. Det er nesten litt trist at vi om et halvt år skal flytte inn i nybygde, moderne lokaler på jordal. Men bare nesten.

Og for å tilfredsstille vår alles kjære Toro, min flittigste (og for tiden eneste) kommentator:

Grønn flanellskjorte - American Apparel, €25

Sort singlet - H&M, €3

Siden vi snakker om mote kan jeg jo nevne at jeg har fått en jobb neste tirsdag. Lookbook for "Fin" eller noe sånt. Kan det stemme? Jeg husker ikke helt, men det finner jeg nok ut av. Og så skal jeg avgårde til Paris etter jul, for å caste til moteuka der, men det er jo en stund til ennå.

WHO DO YOU LOVE?

2009-12-07T18:48:00.005+01:00

Foto: Meg
I helga var jeg i Amsterdam med min søster Ekko, og et av stedene vi ikke besøkte var området på kortene over. Jeg sa meg nemlig enig med søstra i at den slags sosialpornografi ville vi ikke være med på, med mindre det var en del av en guidet tur, en luksus vi ikke tok oss råd til.

Dermed hadde jeg penger til å kjøpe meg noe fint. Resultatet ble en college-stil ulljakke med fór fra en bruktbutikk, og en grønn, blå og hvitrutete flanellskjorte fra vintageavdelinga på American Apparel. I tillegg til to singleter fra H&M. Det blir nemlig veldig kaldt å gå i bare skjorte nå på vinteren, og siden jeg ikke liker å bruke t-skjorte under skjorter, er singleter en god oppfinnelse. Ettersom dette er en moteblogg, burde jeg kanskje ha posta noen bilder av mine supertrendy nyanskaffelser, noe jeg ser på som en ganske klein affære. Derfor lar jeg være, med mindre det kommer konkrete ønsker. Men dere skal vite at alt sammen er veldig fine ting.

Så kommer vi til hele turens hovedformål; Devendra Banhart live på Paradiso. Det var dritkult. Som mange av dere nok vet, er Banhart veldig mye mer rocka live enn på CD, men begge deler funker veldig bra, spør du meg. Han spilte mye nytt, mye gammelt, et par coverlåter, i tillegg til at hvert av medlemmene i The Grogs (som er navnet på bandet hans) fikk synge en låt hver, av deres egne band. Jeg digga forøvrig liveversjonen av Seahorse. Det er en bra låt, sunget av en morsom mann.

A SEXY TREE

2009-12-01T23:33:00.004+01:00

Det var altså oss to guttemodeller, en svensk stylist/modell ved navn Linnea, fotografen og en Thomas til. Martin påpekte med en gang at de var litt få. Han fikk rett.

Foto: Meg
Jo, og så tassa vi inn i skogen, da. Med klær, tepper, smykker, mat, aggregat, speil, stereoanlegg, halogenlamper og ved. Og litt fotoutstyr, selvfølgelig. Ingen bar for lite, og ingen klagde da et hyggelig par tilbød seg å hjelpe oss med bæringen. Jeg må si jeg liker skogen. Det er liksom en egen kodeks som gjelder der. Da mannen fikk lov til å bære ghettoblastern spurte han om det var dette som kaltes tungrock. U kno, siden den var så tung. Skjønner du hva jeg mener med at skogen er koselig?

Da vi endelig kom fram spaserte jeg og Martin rundt med hvert vårt kamera, mens Thomas og Thomas fikk igang aggregatet og halogenlampene, og Linnea satte seg ned for å se på smykkene sine. Slik var det mer eller mindre i et par timer, med noe ved som skulle hentes og sages opp, en tur til asker som skulle utføres, en camp som skulle flyttes og vin som skulle drikkes. Så var det bål og fakler som skulle tennes, lys som skulle testes, modeller som skulle styles, stylister som skulle styles, mer ved som måtte kjøpes og litt mer vin som måtte drikkes, før vi endelig kom igang med bildetakningen.

Foto: Meg
Jeg og Martin sto på hver vår side i sorte stilongs, hver vår hvite gardin, en haug med smykker og en rangle. Mellom oss? Et brennende bål, en naken Linnea, et hvitt sjal. Litt smykker. Alle klare? Kamera går.

I fem sekunder, så ble alt mørkt. Aggregatet streika. Da bannet fotografen.

Dette var altså slutten. Jeg, Martin og Linnea koste oss riktignok med pølser og vin en stund til, mens Thomasene desperat prøvde å skaffe bensin til det døde aggregatet. Det var en ganske underlig opplevelse må jeg si, å sitte delvis/helt nakne rundt et bål i skogen ved Svartkulp klokka to om natta. Homsevann, som det blir kalt på folkemunne, grunnet de hyppige nattlige møtene i området. Men altså, Thomasene gikk tom for bensin da de var på vei tilbake fra bensinstasjonen, og når de endelig kom seg tilbake til bålplassen (etter å ha brukt den bensinen de hadde på kanna for å kjøre tilbake og fylle mer bensin), var det ingen som var spesielt lystne på å fortsette. Derimot ingikk vi en pakt - forseglet med diverse hedenske ritualer som innebar mye ild og blod - om å fullføre prosjektet på et mer passende tidspunkt.

Neste gang blir det mer gjennomtenkt, sa han. Jeg vet ikke helt om jeg tror ham, men koselig blir det nok da også.

A SMALL MAN WITH A BIG VAN

2009-11-29T01:14:00.003+01:00

Aldri før har jeg brukt 10 timer av en dag på ett bilde og fem sekunder med video. Dette er historien

om den mest mislykkede photoshooten jeg har vært med på, og samtidig historien om den koseligste.

Foto: Meg
Litt over fire begynte jeg å spore opp den tjukkeste ulla jeg kunne finne, for jeg skulle ut i skogen og ta bilder, og jeg hadde fått beskjed om at det kunne ta noen timer. I tillegg sto det i beskrivelsen at det kom til å bli noe nakenhet, og derfor tenkte jeg som så, at jeg ihvertfall ikke skulle fryse mellom slagene. Dermed slang jeg på meg lag på lag med klær, og la i vei opp mot helsfyr. På vei til T-banen ringte Alexandra fra byrået og fortalte at fotografen ville bli noe forsinka, og at jeg derfor ikke trengte være der før en time senere.

Litt over fem slang jeg igjen på meg de varme klærne, etter å ha fått i meg litt godt med brødskiver (noe jeg senere var svært takknemlig for, så i grunn var ikke denne første forsinkelsen så alt for ille).

Foto: Meg
Vel framme på Sognsvann T-banestasjon møtte jeg Martin, som også hadde fått beskjed om at de andre skulle være der innen ti minutter. Greit nok, sa vi, og sto sammen i mørket og pratet. Han som en verdensvant og erfaren tjueettåring, jeg som en ung og nysgjerrig attenåring. Alt som det skulle være. Da fotografen en halvtime senere ringte for å informere om at jo, det kunne nok gå enda ti minutter før de dukket opp, bestemte vi oss for å ta tissepause på toppidrettssenteret.

Endelig, klokka ti på sju (opprinnelig oppmøte: kl. 17:00), kom det en svær, svart bil rullende inn på parkeringsplassen. Det er kanskje mer nærliggende å kalle det en buss, men fet var den, uansett. Litt haltende sakket den farten, før den stoppet helt, og Thomas Furu steg ut; fotografen (til venstre på det øverste bildet), som antakeligvis var den av oss som tok færrest bilder den kvelden.

I'll get back to you on this. Først må jeg bare ta igjen litt av den søvnen jeg ikke fikk i natt, ettersom klokka var blitt tre innen jeg var hjemme igjen.

KROPP OG NATUR

2009-11-25T14:28:00.008+01:00

Hele ideen for spec'en dreier seg rundt et tema om okkultisme,
hedenske ritualer, kropp og natur. Så det vil bli noe nakenhet
    men det skal være subtilt og smakfult, samtidig som vi også
      kommer til å bruke en del klær og accessories. Serien vil
        bli skutt i et tett skogområde når det er mørkt med ganske
          hard lyssetting.

Photoshoot på fredag. Det øverste er tidligere bilder av fotografen Thomas Furu, og nederst er moodboard for shooten. Dette kan bli gøy.

FLAMING FLAMINGO

2009-11-22T20:43:00.009+01:00

URBAN DICTIONARY:
    3. Flaming Flamingo:

    lighing your dick on fire and putting it in a girl

     "Billy has issues so he pulled a flaming flamingo on his gf when he found out that she gave him herpes"

THANKS FOR WATCHING

2009-11-17T17:29:00.003+01:00

A SCANNER DARKLY

2009-11-16T00:19:00.004+01:00

Denne drittmaskina lot meg ikke fargelegge, så da ble det hipster-edit istedet. Jeg vil ha en scanner.

I WANTED TO DESTROY SOMETHING BEAUTIFUL

2009-11-15T19:20:00.010+01:00

Hvis du steller deg med ett bein på hver side av hodet til en person som bøyer seg ned, og denne personen reiser seg, da faller du.

I dag har jeg tatt noen test-bilder med seks andre deilige gutter. Både Kristian og Karl var der, i tillegg til Jonathan, Andreas, Chris og Martin. Eller Magnus. Enten eller. Alle samme store, kjekke gutter, som dere skal få se bilder av når jeg får dem sjøl. Tema var fight-club, og vi hadde mye morro med jukseblod, som forøvrig var hjemmelaga av sminkøren.

Jeg bare blanda litt sukkerkulør og stivelse og litt rester av gammelt blod, og så smaker det jo bedre enn vanlig. - WTF, gammelt blod? - Haha nei, jukseblod.

POCO DE JACO

2009-11-11T19:19:00.004+01:00

Når jeg spiller bass blir jeg monoteistisk. Jeg har én gud, og her spiller han The Chicken live i studio med John Scofield. Denne sangen skal jeg spille på oppspillet mitt om en uke, dog ikke noe i nærheten av det basspillet dere ser her. MM, sier jeg. Jeg ga opp Come On, Come Over av åpenbare grunner.

Så var det dette med moteblogg, da. Jeg undrer meg nemlig grønn og blå på om den gensern der faktisk er litt kul, eller om jeg lar meg lure av hans fantastiske kroppspråk, kombinert med min allerede uttalte forkjærlighet for denne mannen. Tar jeg feil?

NINE DAYS HAS GONE SO FAST

2009-11-10T19:13:00.002+01:00

The first of november has come and passed, the innocent can never last. Var det noen av dere som fikk med dere utstillingen? Ikke jeg heller. Urban Attack, het den visst, på galleri Pastillen. Det var nedtur nummer én. Nummer to er at jeg ikke finner noe nytt MASSIV noe sted. Men sagt er sagt, så jeg laster opp bildet likevel jeg.

Foto: Isabel Watson

Jeg er ganske fornøyd med det. Det var visst byråene i utlandet også. Hva syns du?

PS: Klikk på fotografens navn for fler bilder fra shooten.

YOU BLINK WHEN YOU BLEED

2009-11-10T18:32:00.004+01:00

Dette er en statusoppdatering. Jeg skriver ikke så mye for tida, rett og slett fordi jeg ikke har så mye å skrive om, og det er forsovet litt trist, for jeg er jo veldig glad i å tømme meg selv for offentligheten. Problemet ligger hovedsaklig i at det skjer for lite spennende for tiden, men noe av det kan jeg nok kverne sammen til et blogginnlegg eller to.

Datarock, for eksempel.

Hei!
Du har vunnet to billetter til Datarock på Rockefeller mandag. Ditt navn +1 står på gjestelisten.
God konsert.

Mvh Robin www.musikknyheter.no

OMGGMO

2009-10-22T22:10:00.003+02:00

I går fikk jeg et bilde i innboksen min. Det var et veldig fint bilde, om jeg har lov til å si det sånn, og jeg skulle gjerne ha likt å vise det til dere, ettersom det er mye av grunnen til at jeg har denne bloggen; å vise meg fram fra mine beste sider, mens jeg stirrer dypt og megetsigende inn i kameraet. Dessverre er jeg underlagt norske lover, i likhet med de fleste av dere, og derfor må jeg følge min bookers befaling i mailens emnefelt: "Ikke legg ut bildet noe sted, det kommer i massiv. Nice ey?". Derfor blir dere pent nødt til å vente til det blir publisert der 1. november, og da kan dere jo like godt skaffe dere et eksemplar, ettersom jeg, som sagt, er med i to serier der, og alt dere ønsker er meg meg meg. I mellomtiden skal dere få noe annet å kose dere med: SWEET SNACKS og bildet av meg og søster Ekko fra =OSLO. Det var tider, det.

Blant mye annet jeg har fått i mailen i det siste, er en forespørsel om de bildene jeg la ut her for litt siden kunne bli brukt som en del av en utstilling. De bildene jeg la ut her for litt siden var nemlig en del av et skoleprosjekt de studentene var med på, og alle var visstnok så fornøyde med resultatene at de har valgt å lage en utstilling av det. Hvis jeg husker riktig blir vel åpninga rundt 1. november, den også, så nå har jeg mye å glede meg til.
Det er forøvrig ikke den eneste utstillingen jeg skal være med på; Heartbreak, byrået mitt, har nemlig en eller annen form for jubileum nå, og i den anledning skal de ha en utstilling med oss lovende nye modeller, og en del av de gamle traverne som de kaller dem. Denne tror jeg åpner en eller annen gang i framtida, men jeg har ikke helt oversikt.

BELA LUGOSI'S DEAD, AND NADEAH MIRANDA IS SEXY

2009-10-11T23:58:00.007+02:00

Jeg skriver ikke mye, for filmen og bildene sier alt. Wow, liksom. Blir dere ikke kåte av det mennesket er det noe galt med dere.

LET'S PLAY MASTER AND SERVANT

2009-10-10T16:10:00.003+02:00

Ohyes, 2 day is goan be g00d. Juntafil er en fin start på dagen, som til slutt skal ende i klimaks og Nouvelle Vague på rockefeller. Deres "punk-og-new-wave-klassikere-i-ny-bossa-nova-versjon" er fantastiske, og jeg har blitt fortalt historier om enorm seksuell energi på scenen. Aftenposten skriver ”Tolkningene deres oser av stilsikker fransk film, 60-talls lounge og glamorøse cocktailparties.". Jeg sier bare JA.

I går var jeg på Saras Telt, selv om det er stengt for sesongen. Jeg var nemlig på jobb. Anna, fotografen bak de første bildene fra den forrige studentshooten, trengte modellhjelp, og jeg stilte som vanlig opp. Det er noe litt rart med photoshoots når det bare er deg og fotografen der, de blir fort ganske kleine, noe som pleier å resultere i dårlige bilder. Denne gangen var det derimot ganske koselig, og jeg tror resultatet kan bli ganske bra. Det at fotografen snakket norsk kan jo ha vært en faktor her. Det gikk mye i dresser, og litt forskjellige høstklær, fra Volt, hvis jeg ikke tar feil. Bilder kommer, som vanlig.

JUST CLICK IT, DAWG

2009-10-06T23:14:00.001+02:00

Her kommer resten av godsakene fra den vidunderlige torsdagen med Therese og gjengen. Disse bildene er tatt av Christian Bakstad.

SHE WAS THERE FOR FIGHT, I WAS THERE FOR LOVE

2009-10-03T16:46:00.002+02:00

Jeg tok virkelig ikke feil angående orgasmen og fru Wilson. Mmmmmmm.... Hun lager noe av den deiligste musikken jeg har hørt, og til tross for at jeg ikke er en stor fan av saxofon klarer jeg virkelig ikke å motstå den lille søte hjelpern hennes. Det er noe med kvinnelige musikalske multitalenter, altså. Spesielt når de alltid er så utrolig blide. Bassisten er forresten også fet.. Nei, jeg digger dem alle. Peace and love, love and youth.

BLACK AND WHITE, LIKE A FADED RAINBOW

2009-10-02T17:13:00.004+02:00

Denne uka blir bare bedre og bedre. Bursdag på mandag, photoshoot på tirsdag, slumberparty på onsdag og boksing på torsdag. Og hva skjer så på fredag? Jo, i dag har jeg fått bildene fra forrige fredag, noe som er eksepsjonelt hurtig i denne bransjen, og de ble ganske tøffe, om jeg får si det selv. Riktignok ikke noe i nærheten av tøffheten som gjennomsyret alt og alle på bokseklubben i går, men det er en helt annen historie.

Dette er riktignok bare halvparten av bildene fra den dagen. Det var nemlig to studenter som skulle ta bilde av oss til en eller annen skolegreie, så shooten varte hele kvelden. Putekrigen begynte vel i femtida, og da Thereses far kom for å hente sin datter, som forøvrig satt i bar overkropp i sofaen, var vel klokka passert ni. I mellomtiden hadde vi ligget og kost i bakgården, hengt og slengt ved gjerdet, stått og chilla i en døroppgang, læxxa i trappene, lekt med ballonger, vært kule og røyka og sist men ikke minst chilla i sofaen.Disse bildene ble tatt av Anna (tror jeg hun het) på slutten av dagen, og de Christian tok kommer nok snart.

Det beste med denne fredagen har nok likevel ikke hendt ennå. I kveld skal jeg nemlig på Rockefeller og få orgasme til Jenny Wilson (spotify) mens jeg feirer min nylig anskaffede myndighet med en øl eller to i baren. Jeg gleder meg som et barn!

PETE AND THE LION

2009-09-30T15:00:00.003+02:00

Og der tok vi noen flere bilder som kommer til å dukke opp i Magasinet en eller annen gang i oktober.

Der, så var det kapittelet avsluttet. Fint å være over det, liksom, være ferdig med hele vampyr-greia. Jeg må nesten si at jeg foretrekker å være et vrak av en rockestjerne (Massiv, 1. november) og kjæresten til en digg jente i undertøy for en dag, til tross for at den digge jenta i undertøy traff meg i ansiktet med albuen da vi lekte med puter i senga. Det er hardt å være modell.

Jeg skrev rockestjerne, men jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig i den beskrivelsen. Eventuelt er det tolkningen jeg ikke kjenner meg igjen i. Sminka som Pete Doherty på sitt verste, kledd opp i paljettjakke og funky solbriller med plantemotiv, og med armen rundt ei skreppe i noe som kunne minne om løvepels. Sånt blir det jo fete bilder av, men rockestjerne? I don't know. Kulissene var kule da, på Månefisken ved akerselva. Masse smijern og skikkelig tøffe ting. Sist jeg var der svindla jeg og Birk gjestene i våre mødres 40-års-feiring for en fin sum penger ved å sette oss i trappa til doen og kreve tisseavgift. Det var tider, det.

Hvis jeg ikke får lasta opp bildene er det som sagt bare å skaffe seg novemberutgaven av massiv. Der er jeg faktisk med i hele to bildeserier, så da er det desto større grunn til å finne seg et eksemplar. Jeg aner ikke hvor man får tak i det, men der det er, er det visst gratis. Den andre serien er et intervju av de for tiden mest lovende guttemodellene i norge. Kult, eller hur?

Forøvrig vil jeg nevne at jeg har hatt bursdag siden sist, noe som medførte legalitet og fine presanger. Legalitet, representert av bar-besøk med mitt samejenteleg, og fine presanger, i form av Devendra Banhart-konsert på Paradiso i Amsterdam (who's the man? Ekko Age is the man!) og et tøft kamera som man kan kaste i veggen og tisse på uten å bekymre seg for noe som helst. Så nå skal jeg til Amsterdam 3. - 6. desember og tisse på kameraet mitt. Livet er herlig, dere!

WE SUCK YOUNG BLOOD

2009-09-15T23:03:00.006+02:00

Forrige torsdag skulle jeg egentlig til Paris for å skyte en moteserie for et eller annet ved navn Spray magazine. Det ble det ikke noe av. Istedet endte jeg opp med å leke vampyr for Magasinet i Dagbladet, sammen med Karl, Helene, Anette, Kristian og Sylvia, noe som antakeligvis var vel så gøy. Jeg fikk nemlig bruke EVIL EYE (bilder kommer, i midten av Oktober eller så).

Da jeg våknet var jeg full av forventning til hvordan dagen ville utarte seg. Ettersom det var Sigurd som tok bildene sist jeg jobba for Dagbladet, håpet jeg kanskje at det var tilfellet nå også, men alt jeg visste var hvor og når jeg skulle møte opp. Jeg var relativt uthvilt etter en god natts søvn, så da møtte jeg opp, der og da. Litt sen var jeg jo, slik det sømmer seg for folk i min bransje, så da jeg kom fram sto både Karl og Kristian der og hang. Rundt førti minutter senere kom det en kis bort og spurte om det var ham vi venta på.

Jørn, som han het, var fotograf, og det var Jørn vi ventet på, så da han fulgte oss inn på en gravlund gjennom et hull i gjerdet var det ingen som stilte spørsmål. Der inne sto Singh, assistenten hans, og lekte med en diger blitz, til lyden av en vakker melodi, plystret av en polsk byggningsarbeideret sted i nærheten. Dette var en gammel kirkegård, rett bak Deichmanske hovedbibliotek, og mens vi ventet på at jentene skulle sminke seg ferdig kunne vi felle en tåre eller tre for de avdøde statsrådene, obersløitnantene og foreldrene til Munch.

Så begynte det endelig å skje ting. En stor, hvit varebil rullet opp utenfor gjerdet, og ut steg tre vakre jenter, og en ambisiøs stylist med røykmaskin. Jentene var, som vampyrer flest, kledd opp i korsetter, lange, sorte kjoler, blondehansker og spisse, spisse heler. Bilder av dette skal jeg også prøve å få lagt ut, så fort jeg får fatt på dem selv. Først ut var Karl og jentene, og alle fire poserte som guder du aldri har sett maken til. Singh skal også ha sin del av skryten, der han løp fram og tilbake med røykmaskinen ettersom Jørn ropte ut ordre. "Jeg samler opp alt sammen, så skal dere få et stort 'vær så snill' når vi er ferdige", som han sa. Og glemte. Uansett, Singh lekte med røykmaskinen, helt til den plutselig sluttet å virke. Da var det en lettere beruset og radmager versjon av julenissen som hadde dratt ut kontakta og ropte noe sånt som "Komme her og stjele strømmen, hæ, jeg skal skyte dere alle samma!". Så da pakket vi sammen og reiste videre til Maxbo.

WITH A GRIZZLY, GRIZZLY, GRIZZLY MAN

2009-09-05T18:57:00.002+02:00

Et halvt år senere. De lyse sommerdagene var for lengst forbi, kveldene ble mørke, kalde. Boblejakkene hadde kommet ut av skapet og den første sneen hadde falt, smeltet og alt som var igjen var mørke striper i asfalten. Dagene gikk med til heldagsprøver og desember var få dager unna. Alt lå med andre ord til rette for vinterdepresjoner og nedslåtthet, men tross i alt mørket er det få ganger jeg har vært lykkeligere enn jeg var akkurat der og da. Det var fredag kveld på Helsfyr T-banestasjon, og Of Montreal spilte Hissing Fauna, Are You The Destroyer? i hodetelefonene mine. Det var tre dager siden det første kysset, og jeg hadde nettopp fulgt henne til Natasha. Nå satt jeg altså der og smilte, på vei til Aleksander for å kose litt og dele de gode nyhetene.

I stillheten mellom Heimdalsgate Like a Promothean Curse og Gronlandic Edit ble jeg oppmerksom på tre personer som sto litt bortenfor og pratet. Klart høyest av de tre var en mørk gutt med caps og gangster-sjargong jeg aldri hadde sett før. Nummer to var en mørkhåret jente jeg heller ikke kjente, men som jeg senere lærte at var storesøsteren til sistemann. Tommy. Det var han som pratet mest. Jeg oppfattet bare noen ord og korte setninger, men etter et par slike pauser i musikken forsto jeg at det var jeg som var hot-topic. Jævla homse ... skulle ha banka han ... yppa så jævlig. Dere skjønner tegninga. Jeg ble fort lei, og tenkte ikke mer på dem før Tommy plutselig sto over meg. Han sa noe, men ble overdøvet av sangen til Kevin Barnes, så jeg tok dem av og så opp.

Hei Tommy, det var lenge siden. Men Tommy var ikke interessert i å konversere. Hvorfor var du frekk? Litt tatt på senga spurte jeg hva han snakket om. Hvorfor var du frekk? Da demret det for meg at Tommy kanskje snakket om vårt forrige møte, så jeg spurte om han fortsatt var sint fra den gangen han hadde satt himmel og jord i bevegelse fordi jeg kalte ham liten. Det var han. Jeg, derimot, var som sagt bare glad, for ellers kan det hende jeg hadde blitt litt sintere for at Tommy plutselig valgte å ta igjen ved å klappe til meg med flat hånd, ikke ulikt den teknikken Ingvild og Melodi brukte på de sinte somalerne et halvt år i forveien.

Jeg tror kanskje den gode seiersfølelsen han fikk av ørefiken gikk litt over da storesøstra tok tak i armen hans og dro ham med seg for å kjefte ham huden full. Kompisen deres ble stående og le, helt til jeg reiste meg for å gå på T-banen. Hva ler du av? spurte jeg. Faen ass, Tommy slår som en jente.

ONCE I STARTED A FIGHT

2009-09-04T20:03:00.002+02:00

Det var en gang en gutt som het Tommy. Tommy var ikke spesielt høy, hadde lyst hår, og gjentatte regelbrudd og generelt dårlig oppførsel gjorde at Tommy gikk i C-klassen, ett trinn under de andre i hans kull. På Jordal plasserte man nemlig alle de som ikke klarte å oppføre seg ordentlig i C-klassen, og Tommy, han klarte ikke å oppføre seg. Denne historien og den neste handler om mine to siste møter med Tommy og hvordan jeg og Tommy kom overens.

Solen hadde gått ned og sangene var sunget, men latteren var fortsatt hørbar i middelalderparken denne varme junidagen i 2007. Sommeren hadde nettopp begynt, og tidligere på dagen hadde tiendeklassingene ved Jordal skole avsluttet sitt siste grunnskoleår med en makeløs collage av sang, dans og humoristiske monologer. Elever og lærere hadde spist sitt siste måltid sammen på Egon, og etter mange klemmer og varme avskjeder hadde de nå gått hvert til sitt. Jeg selv var altså en av de mange elevene som forflyttet seg til middelalderparken, for der skulle det være fest og moro, en smoothie av glade soon-to-be førstiser fra både Jordal og Hovin. Et stykke utpå kvelden sto jeg og var dypt engasjert i en samtale med en person, muligens en jente, muligens fra Hovin. Så vidt jeg husker var samtalen særdeles interessant, men det kan like gjerne ha vært tomprat og tørrprat. Uansett hva, så var det et eller annet som var irriterende ved at Tommy, den lille bråkmakergutten, stelte seg ved siden av oss og prøvde å bli innlemmet i samtalen. Hmm, han skal jeg forhåpentligvis aldri se igjen. Siste sjangse til å erte ham nå. Dermed sa jeg det utilgivelige: Hva gjør du her, Tommy? Er ikke du liten? Liten eller ei, Tommy var en gutt med mye sinne, og mye stolthet, og dette var noe han ikke likte å høre. Hva faen, er du frekk eller? Hæ? sa Tommy. Nei, jeg hadde ikke ment å være frekk. Du er jo tross alt et hode lavere, et år yngre, og går i åttende, så fortell meg, Tommy. Hva gjør du her?

Tommy ble sint. Tommy var såret. Men han visste også at jeg hadde rett, at han faktisk var et hode lavere enn de aller fleste tilstede, og som bøller flest ville han ikke starte en krig han ikke kunne vinne. Det han hadde, derimot, var kontakter, for enhver bølle med respekt for seg selv har et nettverk av somalere som kan gjøre drittjobben for seg. Så det Tommy da gjorde var å spasere bort til sine dobbelt så store og dobbelt så sterke kompiser, lik en gutt går til sin mor, og fortelle hvor slem jeg hadde vært mot ham. De fleste småbarnsmødre jeg har vært borti pleier deretter å ta opp problemet med kildens foreldre, men disse mødrene fant ut at det var enklere, og bedre, å kutte ut de ekstra mellomleddene. Hva faen er du frekk for, skal du ha bank? Og slik startet Slaget i Middelalderparken.

Det var mange djerve soldater på begge sider, men her er kun rom for å nevne de mest minneverdige. Som min selvutnevnte høyre hånd sto Tord, en klassekamerat av Tommy som av en eller annen grunn mente at min side var den riktige i dette slaget. Bare slapp av, Truls, jeg skal passe på deg. Ingen får banke deg så lenge jeg er her. Det var uvant, ettersom Tord vanligvis holdt med de onde, men hjelpen var kjærkommen. Han var også en av de på vår side kampen gikk hardest ut over, da Ingrid, inspirert av sine medsøstre, samlet alle sine krefter og slo ham hardt i magen. Nei, Ingrid! Tord er snill! Han var heldigvis særdeles tilgivende denne kvelden. Andre modige kvinner som bør nevnes er Melodi og Ingvild, som begge slengte ukvemsord i hytt og pine, og ga et par sinnatagger sin straff med flat hånd.

Nå undrer dere vel, hvor er Tommy? Når skal Tommy slå? Derfor skal jeg være grei og spole tiden omkring fire timer framover i tid. Ting hadde roet seg relativt fort, og vi var nå på vei hjemover. Ettersom Natasha hadde rota med en av hans venner var Tommy en del av flokken. Jeg og Ingrid gikk et lite stykke foran de andre og prata, da jeg hørte noen som småløp bak oss. Lyden stoppet, som om personen hvis føtter var kilden hoppet, og jeg kjente noe flatt treffe meg i bakhodet. Jeg snudde meg og så slippersen ligge på bakken, og Tommy, nok en gang sint, litt lenger bort. Ser dere ironien? Han hoppet. Fordi han var liten. Jeg så ironien, og han ble ikke blidere da jeg trakk på smilebåndet. Jeg valgte å ikke kommentere det, for nok er faktisk nok, stakars liten.

Tommy ble holdt igjen og jeg fortsatte videre. Han har vært frekk før! Han hadde sånn grønn lue og gitar på ryggen! Jeg hadde nemlig turt å se Tommy i øynene en gang vi gikk forbi hverandre på skolen.

A BANDE APART

2009-09-04T17:51:00.002+02:00

Dette skjedde på den tiden da jeg fortsatt var ny i musikkens verden. Jeg og fem venner hadde bestemt oss for å starte band, og øvingene ble brukt på en intens diskusjon om hva vi skulle kalle oss. Vi trengte et navn som klang bra, som ville spre seg fra munn til munn som en pandemi, et navn som ville skaffe oss ære, berømmelse og fete spillejobber. Hva det ble til slutt? Fotsopp.

Vi meldte oss inn i Tøyen Fritidsklubb og fikk på denne måten tilgang på øvingsrom ved Hvaler skole. Hver onsdag etter skolen tilbakela vi den korte strekningen dit til fots, hver onsdag kveld gikk vi samme vei tilbake, i samlet og lykkelig flokk. Alt var bare fryd og gammen, og vi hadde nesten øvd inn hele Seven Nation Army da helvete brøt løs og lykken snudde ryggen til Fotsopp. Det var en lys dag på sommerhalvåret 2006, og bandet var på vei hjem. Vi gikk som vanlig over tøyen, men akkurat denne dagen gikk vi parallellt med et par gutter, som yppet og tulla, uten egentlig å gjøre mer enn å være irriterende. Yo faen, hva ser du på? Hæ? Shit ass, spiller dere britney spears, eller? Skal du ikke spille litt gitar a, bror! Etter en stund gikk våre to venner over fra å slenge med leppa til litt mer aggresive bemerkninger som "Jævla homser, vil dere ha bank, eller? Stopp da, pingler." før de plutselig dempet seg og sakket akterut. Stille før stormen, som vise menn før meg har sagt. Uten videre forvarsel hørte vi at de satte opp farten der bak, og jeg som sto bakerst snudde meg for å be dem stikke til helvte langt vekk. Det gjorde de da også, så fort de kunne, rett etter at de hadde slått meg i ansiktet med knyttet neve, så jeg falt med hodet mot veggen bak meg.

Hodet ble fikset og saken ble anmeldt, til tross for at Helge, en anarkist/hip-hoper jeg både elsket og hatet på den tiden, frarådet meg sterkt å stole på autoritetene. Så vidt jeg husker foreslo han å banke opp kødden, istedet for å gjemme oss bak blålys og uniformer. Livet gikk videre, og ingenting skjedde, før vi nok en gang fikk øye på bølla på fritidsklubben. Blodet pumpet i ørene mine, og raskere enn selveste Lucky Luke skjøt jeg fjortenåringen point-blank fra hofta. 1-1-2. Nærmere en halvtime senere kom to uniformer syklende i et bedagelig tempo, og spurte om det var vi som hadde ringt. Lettere indignert over mangelen på S.W.A.T-team og snipere viste jeg dem inn til den store stygge ulven.

HAH! tenkte jeg. Sucker! tenkte jeg. Det tenkte nok han også, da alt han fikk var litt tilsnakk fra politifolka, og anmodning om å stille opp til valgfri megling. Megling! Jævla kriminelle lavalder.

ATLEAST MY FINGERS ARE OK

2009-08-30T17:11:00.005+02:00

Jeg er klar over at dette er en moteblogg, men nå fikk jeg veldig lyst til å dele mine tanker og erfaringer om vold og slikt med folket, ettersom temaet nettopp ble ytterligere aktualisert. Og da tenker jeg ikke på SVs selvforsvarskurs eller drapet på John Lennon, men at jeg nok en gang har blitt angrepet på åpen gate, av sinte gutter med undertrykket seksualitet. Dette er ikke et hvilket som helst overfall, nei, det er nemlig mitt femte møte med blind eller svaksynt vold, og i den anledning vil jeg nå skrive ned historiene bak de fem overgrepene, i kronologisk rekkefølge, og dele dem her på her model brother.

PS: Det kan forekomme feil i mine skildringer, og hvis noen av de involverte opplevde hendelsen annerledes enn den er beskrevet her kan det godt komme av min dårlige, selektive hukommelse. Den andre muligheten er at historien rett og slett blir bedre i revidert utgave, så vær vennlig å ikke pirk for mye.

THIS IS ME YO, RIGHT HERE

2009-08-29T14:46:00.011+02:00

Bare følg med i helga, sa han, og ble borte i en måned. Sånn kan det gå når man klarer å glemme datamaskinen sin på toget til Bodø.

Det var et hardt støt for min selvfølelse, men jeg klarte meg, og nå er jeg igjen klar til å dele mine moteriktige erfaringer med hvem som enn måtte interessere seg. Siden den gang har jeg rukket å delta på åpningen av Et monument for Knut Hamsun?, sunget Brenn den lille mannen! på fiskecampingen, deltatt på åpningsshowet til OFW, kommet for sent til en konsert, hatt svineinfluensa, begynt på skolen, vært på fest med Bendik og Knærten, kledd meg ut som Clark Kent, vist min sanne identitet til folket, blitt fotografert til en moteserie/artikkel i bladet Massiv om norges mest lovende guttemodeller for øyeblikket, fisket Oreos og sist, men ikke minst, mye mye annet. Nå skriver jeg moteblogg, så får vi se om det blir noe ut av det.

Så der satt jeg da, med AnOtherMan og Arena Homme + og funderte over grunnene til den store mengden erotikk og nakenhet i disse bladene, sammenliknet med f.eks Vogue og KK. Er det faktisk så mye mer interesse for nakne menn enn kvinner i moteverdenen? (siden dette er en blogg kan vi si at det der var dagens til-leserne-spørsmål) Bak meg sto det en veldig skeiv mann og ryddet opp i hårklippen min søster hadde foræret meg et par uker i forveien, mens han beklaget at fargespesialisten var forsinket. De var begge veldig hyggelige mennesker, og etter et par runder med hårfarging og halvkleine stillheter fikk vi tak på sjefene og fant ut hvor jeg skulle bo. Frisøren fortalte meg at jeg var superheldig, at dette var et stort, dyrt og lukseriøst hotell midt i hjertet av London. Han hadde dessverre misforstått litt.
Utover kvelden ble jeg kjent med Jakob, den danske modellen jeg skulle jobbe med dagen etter (den andre modellen på bildet på det første innlegget).
Morgenen etter ble vi kjørt til location (språket blir besudlet av for mye samvær med moteverdenen), et slags ungdomshus/bandlokale med tøft retro interiør, diverse instrumenter spredd utover og en massiv LP-samling. Her ble vi stusset, frisert, matet, sminket, stylet, motivert og på diverse andre måter klargjort for photoshooten. Bildene får kanskje et litt mindre tilfeldig preg om man tenker på at det, i tillegg til de to modellene og fotografen, var tretten andre mennesker på stedet, som alle bidro med sitt. Uansett, fotografen Collier Schorr tok bilder med analog og polaroid film som et maskingevær, og etter mange timers hard posering, effektiv klesskifting, god catering og regelmessig hårklipping jeg til slutt måtte sette en stopper for ble det jo en del fine bilder ut av det. Collier lot meg tilogmed beholde et av polaroidene, med streng beskjed om at hvis jeg viste det til en levende sjel ville jeg bli forfulgt, saksøkt og i verste fall drept av Topshopmafiaen og dens juridiske støttespillere. Jeg ga det til Andrea da hun kom hjem fra det fjerne østen, og mirakuløst nok er jeg fortsatt levende, uten nevneverdig gjeld utenfor familien.

Sånn. Nå skal jeg ikke melke temaet noe videre, bortsett fra kanskje å nevne at turen tilbake til hotellet ble foretatt i en stor, sort limousin, kjørt av en stor, sort mann i dress. Det var ganske så artig å stige ut av denne foran et middelmådig hotell i våre relativt billige og fargerike hipsterklær, for å håndhilse på sjåføren og takke for turen. Da var det mange londonere som lurte, kan du tro. Dette var altså historien om min siste tur til England. Er jeg heldig, skal jeg tilbake igjen om en uke, og er jeg ekstra heldig blir det to turer innen jeg fyller år, ettersom jeg nå sitter med en opsjon hos både GQ og Hermès.

TOPMAN

2009-07-30T13:55:00.000+02:00

Her model brother is now back in business. Ihvertfall for en stund. Etter et halvt år med refleksjon og selvrealisering er jeg nå klar til å fortelle verden om hva som har hendt meg siden sist. For å gjøre det mest mulig oversiktlig tar vi det siste først, og alt mulig annet som kan være av interesse etterhvert, i synkende rekkefølge.

Her om dagen fikk jeg en telefon fra min gode venn Julie som sa følgende: "Yo G, my man Alistah is diggin yo shit an all, an he's like "Yo Joolie, is this motherfucker right here available fo like shootin' an shit in a few weeks?" and I just all "Yeah, man, I'll ask him rite now" an den I hung up on him an gave y'all a ring. So homes, are you?". Ok, hun snakker ikke helt sånn, men dere skjønner hva jeg mener. Jeg sa ja, og tenkte ikke mer på den saken. Prada og Marc Jacobs har nemlig lært meg at en opsjon er bare en opsjon, og ingenting mer. For de av dere som ikke vet hva en opsjon er kan jeg si at det er noe man får (eller gir, jeg er ikke helt sikker) når en eller annen bigshot er interessert i å ta bilder av deg og en haug andre gutter, men ennå ikke har bestemt seg for hvem han/hun liker best.

Denne gangen hadde jeg tydeligvis flaks, for et par uker eller dager senere ringer hun igjen og sier "Yo homie, I'm all happy an shit, 'cause y'all bagged the job, niggah! Yo plane is leaving in like some days, so have a nice trip an all."

I ettida på dagen 12. Mai sto jeg og venta på Heathrow, så denne telefonsamtalen må ha funnet sted litt før den tid. Hva jeg venta på? At en svær man i svart dress skulle komme og føre meg til sin store, sorte varebil, og deretter kjøre meg på ekte taxisjåførvis (fort og gæli) til et sted jeg ikke visste hvor var. Det gikk like smud som spikersuppa, og jeg ankom frisøren en time før planlagt.

Nå må jeg løpe, men hvis du vil vite hva som skjedde videre er det bare å stikke innom i løpet av helga.

2009-02-09T22:58:00.002+01:00

Oslo Fashion Week er i gang, og startet med et lukket selskap i operahuset klokken halv sju i dag. Salen var full av kjendiser, på sminkerommet hersket Jan Thomas og selv gikk jeg fram og tilbake på motemoloen. Jeg var med på å presentere årets trender i den første visningen på OFWs første dag, men hverken min kjæreste Ingrid eller redaktørfaren min fikk plass på gjestelista når Norges største designere skulle vises fram for eliten i samfunnet.

Tross i ensomheten var jeg ved godt mot. Visningen jeg gikk var en trendvisning, som vil si at klærne var hentet fra diverse designere, både norske og utenlandske. Selv gikk jeg nest først, midt i og nest sist, og pausene var preget av intense stresskift. Det første antrekket bestod av stive, hvite skinnsko, en beige bukse, stripete skjorte og en beige strikkejakke. På toppen bar jeg en blå sixpence, og rundt halsen hang et lyst slips av Ralph Lauren-design (jeg beklager at jeg ikke noterte meg fler merker, men jeg er tross alt et ferskt medlem av den store bloggfamilien). Antrekk nummer to var satt sammen av gule sko, en blågrønn bukse, rosa skjorte under en vid genser, og en liten, blå tversoversløyfe. Hodet var prydet med en vakker blomsterkrans. Mitt siste antrekk var, som alle andres, mørkere; sorte sko, sort bukse og sort genser, med en sort bredbremmet hatt, i kontrast til resten av antrekket. Rundt halsen bar jeg denne gangen et smykke, nemlig gullfargede metalløreplugger. Bilder kommer så fort jeg finner/får dem.

First!

2009-02-06T21:24:00.000+01:00

Okay, this is model-101 for you personally! her model brother (Tørs), erklærer herved sin blogg for åpnet.

For å fylle bloggen med noe: Oslo Fashion Week-fitting i dag, på steen&strøm. Litt vanskelig å komme seg til niende etasje med en heis som bare går til sjette, men med litt flaks og en del modell-kløkt klarte jeg å komme meg til location. Fittinga var for showet jeg skal gå på mandag, som faktisk finner sted i det nye operahuset på oslobeachen. Klærne var fra forskjellige butikker på steen&strøm, og litt skuffende etter å ha boltret seg i Rick Owen's spraglende garderobe. Bilder kommer nok etter visninga på mandag, men jeg kan si så mye som at det blir en del farger, og noen bukser som faktisk ikke er så værst.